Italia består av mange regioner. Lengst sørøst, på Italias hæl, ligger Puglia. Blant de endeløse engene med oliventrær og vinranker ligger hvitmalte landsbyer, greske templer, ikoniske trulli – og fantastiske strender og klipper ute ved det asurblå havet.

Den sørligste delen av Puglia består av halvøya Salento, som omringes av Adriaterhavet, Det joniske hav og Tarantobukta lengst sør. Kysten av Albania ligger bare 80 km unna. Derfra er det heller ikke lange veien til Hellas. Nærheten til andre land og kulturer har satt sitt preg på denne regionen. I Puglia glemmer man av og til av at det nettopp er Italia man besøker.

Puglia dekker et område på ca. 20,000 km2, og er omtrent like stort som Wales i utstrekning. Området huser en rekke byer, landsbyer og spennende naturområder. Seks av dem presenteres i dette innlegget. Kanskje finner du en ny italiensk favoritt?

Otranto

På vestkysten av Salentohalvøya, mot Adriaterhavet, ligger den historiske havnebyen Otranto. Husene er lyse og hvitmalte, som er en fin kontrast til knallblå himmel, blå vinduslemmer og turkist hav. På en skyfri, klar dag kan man se helt over til Albania. Otranto har en liten bystrand som fort fylles opp på sommerhalvåret. På ettermiddagen kan man utforske de smale, slyngete gatene og ta seg en gelato (gjerne fra Gelateria Cavour) før middag.

Byen er en av de mest sjarmerende i Puglia, og domineres av både bymurene og det gamle fortet som ble bygget etter byen ble frigjort fra tyrkerne på 1400-tallet. Fyrtårnet i Otranto skal være det østligste punktet i Italia.

Forlat for all del ikke byen før du har besøkt katedralen fra 1088, med sitt spesielle og helt fantastiske mosaikkgulv fra 1100-tallet. Det er faktisk grunn nok til å besøke Otranto i seg selv. Her er alt fra elefanter, løver og tårnet i Babylon, til djevelen, kentaruer og andre fabeldyr avbildet. Glem heller ikke å gå ned i krypten for å se de normanniske freskene.

Lengst inn til høyre i katedralen er dessuten ossuary-kapellet. Ved første øyekast ser det ut som hvilket som helst annet kapell. Men plutselig får du øye på hva som befinner seg bak glasset på veggene. Hodeskaller og bein. Flere hundre av dem, stablet oppå hverandre. Dette er levningene til 813 mennesker som ble drept av osmanerne i 1480. Da tyrkerne angrep byen valgte mange av innbyggerne å gjemme seg i katedralen, men ble snart funnet og fikk valget mellom å konvertere til islam eller dø. Alle valgte sistnevnte og fikk etter hvert evig tilholdssted her i kirken.

Torre dell’Orso

Det finnes en lang rekke vakre strender og spennende klipper langs kysten av Puglia som er fine å bade fra. Et av de vakreste områdene jeg besøkte var kyststrekningen ved Torre dell’Orso, nord for Otranto. Første stopp for min del var Grotta della Poesia, nord for byen. Dette badehullet midt i klippene var opprinnelig en sjøgrotte, hvor taket falt sammen. Bakgrunnen for navnet er en legende om en vakker prinsesse som brukte bade i dette deilige, helsebringende vannet. Historier om hennes skjønnhet spredte seg gjennom Italia, og poeter fra hele landet kom for å skrive dikt om henne, og slik fikk stedet navnet poesigrotten. Det vakre badehullet ligger i et arkeologisk område, derfor koster det 3 euro i inngang.

Byen Torre dell’Orso er ikke så spennende i seg selv, men sør for byens vakre, langstrakte strand stuper hvite klipper ned i havet. Ute i havet ligger to klippeformasjoner tett sammen som kalles Le Due Sorelle, de to søstre. Det er en vakker utsikt til de fra klippene, bare vær forsiktig med å ikke gå for langt ut på kanten.

Rett sør for Torre dell’Orso ligger Torre Sant’Andrea. Dette området var noe av det vakreste jeg så i hele Puglia. Havets erosjon av klippene har skapt noen spennende og flotte formasjoner, og å se den lyse steinen sammen med det klare, turkise havet i sollyset var bare helt magisk. Da jeg besøkte på høsten var det bare et par stykker som badet, men jeg kan tenke meg at dette området kryr av mennesker om sommeren. Jeg skjønner de i så fall godt!

Før jeg forlot Sant’Andrea vandret jeg videre sørover langs klippene og fant baren Babilonia hvor jeg spiste lunsj. En friselle Gustosa (med tomat, oregano, olje, salt og ruccola) og en lemon soda til. Kjempegodt.

Ostuni

Over det flate landskapet Puglia og vakre Valle d’Itra i hovedsak består av, troner en hvitmalt by på en høyde. Byen heter Ostuni, og har ligget der i over 2500 år, selv om mesteparten av bebyggelsen man ser i dag er fra middelalderen. Husene er hvitmalte, gatene er smale og labyrintiske og langt i det fjerne kan man se breddene til Adriaterhavet. «Citta Bianca», den hvite byen, omringes av bymurene fra 1400-tallet bygget for å beskytte byen mot osmanerne. Aller øverst i byen ligger den elegante gotiske katedralen.

Ostuni utforskes til fots, og i likhet med de andre historiske byene i Puglia, er gatene også her smale som smug og på mange måter labyrintiske. De skulle med vilje forvirre og desorientere pirater og angripere.

Ta turen innom katedralen Santa Maria dell’Assunzione fra 1400-tallet med sitt store rosevindu. Rett ovenfor katedralen ligger Palazzo Vescovile og Palazzo del Seminario knyttet sammen av den elegante overbygde broen Arch Scoppa fra 1750. Her kunne biskopen gå usett fra biskoppalasset sitt til seminariebygningen.

Ostuni ligger 200 meter over havet, og er godt synlig i landskapet rundt. Stedets høyde gir også god utsikt ut over landområdet som omringer den. Jeg satte meg på restauranten Borgo Antico Bistro, som har bord ute på en stor trapp og flott utsikt ut over området. Jeg bestilte en parmigiana de melanzane med lemonade til. Kjempegod mat og veldig trivelig sted.

Polignano a Mare

Lenger nord i Puglia, rett nord for storbyen Monopoli, ligger den nydelige kystbyen Polignano a Mare. Bebyggelsen nærmest klamrer seg til toppen av sjøklippene, og i en liten åpning mellom klippene ligger en vakker liten strand av rullestein.

Byen har greske røtter og fikk sin storhetstid under romerne. Den romerske veien Via Trajana fra 100-tallet strakte seg gjennom byen, og broen ved Llama Monachile (ovenfor bystranden) fra samme tidsperiode står fortsatt.

Gjennom Porta Vecchia ankommer man gamlebyen, som er minst like vakker og sjarmerende som de andre på denne listen. Husene her er litt mer fargerike enn andre steder jeg besøkte og nærheten til havet er slående. I disse gatene kunne jeg vandret i timesvis, og det gjorde jeg også. Bare avbrutt av en gelato-pause eller to. I klippene under byen ligger utallige grotter, og en av disse huser restauranten Grotta Palazzese. Å spise her er sikkert en helt spektakulær opplevelse for de som har dype lommer.

På andre siden av kløften med den romerske broen står det en statue av en mann med armene ut til siden og jakken flagrende bak. Dette er Domenico Modugno, byens store sønn. Han er mest kjent for sangen Nel Blu Dipinto di Blu, som vi kjenner best som Volare. «Volaré, oh-oh. Cantaré, oh-oh-oh-oh».

Når du først er i området burde du også stoppe innom den lille fiskerlandsbyen San Vito, rett nord for Polignano a Mare. Nede ved stranden og de tradisjonelle fiskerbåtene som ligger ankret opp, står et gammelt kloster som nå er omgjort til leiligheter.

Alberobello

En av de aller mest spesielle byene i Puglia er Alberobello. Navnet, som betyr vakkert tre, må også være et av de aller flotteste. Bare kjenn hvordan tunga ruller gjennom munnen når du sier Alberobello høyt.

Alberobello har den største konsentrasjonen av de tradisjonelle steinboligene trulli (trullo i entall). Dette er kjegleformede bygninger i stablet stein som hovedsakelig finnes bare her i Puglia, og har vært brukt til både små bolighus og lagerbygg gjennom århundrene. Veggene er svært tykke, noe som gjør de svale om sommeren og lune om vinteren, og de består ofte av bare ett rom. Utsiden er gjerne dekket av hvit kalkpuss.

De fleste turister som utforsker Puglia stikker innom Alberobello for å se slike trulli, selv om det er mulig å se de flere steder langs veien, spesielt rundt i Valle d’Itra. På grunn av denne populariteten er Alberobello ganske turistifisert, og mange av trulliene er omgjort til butikker eller ferieboliger. Byen har dessuten havnet på UNESCOs verdensarvliste, noe som virkelig har satt den på kartet.

Man utforsker Alberobello best til fots, og det kan være greit å vite at trullibebyggelsen i Alberobello er delt i to. Rione Monti er den mest turistifiserte delen, og her finnes dessuten flest trulli og turister. Få gjerne med deg den siamesiske trulloen, verdens minste trullo og trullo-kirken Sant’Antonio. Området Aia Piccola ser færre turister og føles på mange måter mer autentisk. Herfra har man også best utsikt ut over trullitakene.

Før jeg forlot Alberobello stoppet jeg innom Il Pinnacolo, en koselig restaurant med utsikt mot trullitakene. Her bestilte jeg den lokale retten orecchiette (en pastatype som kalles «små ører») med tomat og parmesan. Kjempegodt.

Locorotondo

Like i nærheten av Alberobello ligger den lille byen Locorotondo, med et minst like sjarmerende og tungerullende navn. I likhet med flere av de andre stedene på listen ligger også Locorotondo på en høyde, og er kjent for sine hvitmalte hus og trange smug. Byen er sirkulær, som navnet antyder, og har fra husene og veien som omringer byen, en nydelig utsikt ut over landskapet rundt med sine mange oliventrær og vinranker. Byen kalles Valle d’Itras balkong, og det er lett å forstå hvorfor.

Locorotondo er en liten by, og har foruten kirken i midten få attraksjoner å by på. Et sted som dette trenger heller ikke det. Her finner man glede i å bare vandre rundt, titte rundt hushjørnene og vandre gjennom det ene smuget etter det andre. Se på vakre inngangspartier, frodig bougainvillea som dekker tak og fasader, og la katter vise vei. Kanskje finne en kafé eller restaurant å nyte et godt måltid på, før veien går videre.

Hvor overnatte i Puglia?

Det finnes en rekke overnattingssteder i Puglia, både innenfor og utenfor de mange byene og landsbyene. Populært er det blant annet å overnatte på lokale ombygde gårder, som kalles masseria, eller i lokale trulli.

Masseria San Biagio

Masseria San Biago ligger på en gammel bøffelgård. Den store hvitmalte bygningen har en fin hage, et basseng og dekkes av masse fargerik bougainvillea. Rommet mitt var stort og hadde inngang på gårdsplassen i første etasje. Frokosten bestod av kaffe/te, appelsinjus, ristet brød, frukt og søt bakst til frokost.

Selve hovedbygningen er relativt ny, men den gamle gården ligger på nedsiden. Der nede, omringet av gamle oliventrær og blomstrende rosmarin, ligger dessuten en gammel kirke. Den er viet helgenen San Biago, og på innsiden finnes fresker av han. Den bittelille kirkebygningen er støttet opp av et trestilas, men skal visstnok være trygt å besøke. Jeg gjorde i alle fall det og kom ut med livet i behold, haha.

Jeg fikk høre at mange av landsbyene rundt hadde opprinnelig vært bosatt av grekere, slik at de fleste i området kunne gresk. Ofte lært av sine bestemødre. Den nærmeste landsbyen heter faktisk Calimera (god dag på gresk).

Trulli Annalocos

En annen spennende overnattingstype er i lokale trullis. Et av disse stedene er Trulli Annalocos, som eies og drives av lokale Anna. Trulli Annalocos ligger i det vakre rullende landskapet som preger Valle d’Itra, med oliventrær, fruktrær og gårder som adskilles av eldgamle steingjerder, bare noen få minutter kjøring unna Locorotondo.

Hagen trulliene står i er utrolig sjarmerende, og trulloen jeg leide var mye større på innsiden enn hva jeg først trodde. Her var det både oppholdsrom, bad, og eget soverom. Anna er svært hyggelig og gjestfri (men snakker bare italiensk, så ha google translate klar) og du kan forsyne deg med alle drikkevarer (fra vann til øl), muffins og frukt. Frokost er også inkludert og består av alt fra croissanter og frukt til lokal ost og skinke.

Transport i Puglia?

Puglia har to internasjonale flyplasser, og de ligger i Bari og Brindisi. Herfra kommer du deg videre rundt i regionen med enten buss, tog, båt eller bil.

Tognettverket er ikke like godt utviklet som lenger nord i Italia, men du når allikevel alle de større byene og tettstedene i Puglia med tog. F.eks. Bari, Lecce, Brindisi, Ostuni, Monopoli, Alberobello og Polignano a Mare. Buss tar deg videre til de mindre stedene. Sørg for å planlegge på forhånd og beregne god tid.

Selv valgte jeg å leie bil. Den leide jeg i Salerno på vestkysten etter å ha besøkt Amalfikysten. Det tok ikke mange timene å krysse landet og ankomme Puglia. Veiene var gode, selv om det var en del veiarbeid da jeg reiste i oktober 2021. Å leie bil gjør at man er mer fleksibel og gjør det lettere å ankomme steder bussene og togene ikke går til. Om sommeren kan det kanskje være hektisk på veiene, men om høsten var det rolig – og det var enkelt å finne parkering på stedene jeg besøkte.

Flere innlegg på bloggen fra Italia finner du her.

Har du besøkt regionen selv, eller kunne du tenke deg en tur til Puglia?

The post Puglia – den vakre regionen på Italias hæl appeared first on Renates Reiser.

Den lille øya Procida (uttales Pro-chee-dah) ligger i Napolibukten, bare en kort båttur fra den hektiske storbyen Napoli. Mindre kjent enn sine naboøyer Ischia og Capri, men i år settes nok Procida på kartet for flere. Den fargerike og sjarmerende øya er nemlig den italienske kulturhovedstaden 2022. 

Båtturer symboliserer alltid spenning og eventyr for min del. Å sitte og skue utover kysten man nettopp forlot som blir mindre og mindre helt til havet sluker den, mens båten durer og lukten av salt fyller luften, før før en ny kystlinje dukker opp i horisonten og til slutt fyller hele synsfeltet.

Man vet jo aldri helt hva som venter en. Å gå i land på Procida en morgen i oktober viste seg å være som å åpne en eventyrbok og så forsvinne inn i sidene på den. Pastellfargede husfasader helt nede ved havet i landsbyen Marina Grande og de rustikke fiskebåtene i havnen var det første jeg så da jeg trådde i land. Lokale suste forbi på mopeder og måkene skrek i luften over meg. Her skulle jeg tilbringe de neste to dagene i fotsporene til karakterene i The Talented Mr. Ripley og italienske Il Postino.

Møtet med Procida

Gåturen til gjestehuset jeg skulle bo på tok skulle ikke ta mer enn ti minutter, men tok litt lenger fordi jeg hele tiden stoppet opp for å se og studere. Brosteinsbelagte gater var rammet inn av kalksteinsmalte hus med åpne vinduslemmer og imponerende inngangsparti. En mann satt i en døråpning og fikset på en klokke, og en kvinne korset seg når hun passerte det kristne ikonet på veggen tvers over gaten. Fra vinduer og balkonger hang klær til tørk og lukten av blomster fylte luften.

Vel framme på Villa Mazella viste det seg at jeg skulle bo i en liten bungalow i hagen, omringet av sitrus- og granatepletrær. Etter å ha installert meg og skiftet til lettere klær og sandaler bega jeg meg atter ut i gatene. Det tok bare et par minutter å nå kirken og torget til Marina Corricella, øyas aller vakreste bosetning. Et vakkert navn til et minst like vakkert sted. Jeg skulle ned og bli bedre kjent med dette stedet, men først førte veien meg enda lenger oppover, helt til det høyeste punktet på øya.

Høyborgen Terra Murata

Fra veien oppover mot Terra Murata viste utsikten nedover mot Corricella seg som et vanvittig vakkert panorama. Her kunne jeg se alle de ulike pastellfargede husene stablet oppå hverandre i høyden som en fargerik mosaikk. Nede ved havnen lå store stabler med garn, mens båter lå og duppet rolig i vannet nedenfor. Dette var virkelig definisjonen av postkortvakkert, faktisk et av de aller vakreste synene jeg noensinne har sett.

Fra utsiktspunktet er veien kort til innenfor middelaldermurene. Navnet Terra Murata betyr inngjerdet land, og innenfor de store murene ligger nok en fargerik bebyggelse. Dette var visstnok den første bebyggelsen på øya, og her har mennesker bodd siden bronsealderen. Murene skulle beskytte bebyggelsen fra muslimske pirater som herjet langs den italienske kysten i middelalderen.

Husene er gamle, også her ganske fargerike, mange nærmest bygd ut av den vulkanske steinen grunnen består av. I midten av det hele står kirken Abbazia di San Michele Arcangelo opprinnelig fra 1100-tallet, og ombygd på 1600-tallet, med tilhørende museum.

Like ved ligger et utsiktsplatå med benker, kanoner fra slutten av 1700-tallet og en fantastisk utsikt ut over Napolibukten og fastlandet. Herfra kunne jeg se Napoli, vulkanen Vesuv, Sorrentohalvøya og øya Capri.

Like utenfor murene ligger den store bygningen Palazzo d’Avalos, opprinnelig bygget på 1500-tallet som kongelig residens for den regjerende Bourbon-familien. Senere ble bygningen omgjort til militærakademi og deretter fengsel. Siden 1998 har bygningen stått tom, og det er tragisk at et hus som dette bare står og forfaller. Herfra er utsikten mot Marina Corricella kanskje den aller beste.

Fargerike Marina Corricella

Herfra fulgte jeg mine egne fotspor tilbake mot fiskerlandsbyen, og tok trappene ned smale Via Carmine til havnen. De pastellfargede murhusene var like vakre på nært hold som de var sett fra utsiktsplassen. Jeg hadde på forhånd lest at husene var malt i ulike farger for å matche fiskernes båter, slik at man alltid visste hvilke båter som hørte til hvilke familier.

Mellom haugene med garn og båtene som lå på land, lå dessuten flere restauranter og kafeer. Men alle var stengt nå på ettermiddagen. Jeg fant derimot en som var åpen, og satte meg ned på Malazzé. Her bestilte jeg et glass hvitvin og en frezelle med tomat, mozarella og tunfisk, som kelneren anbefalte.

Det var helt fantastisk å sitte i fred og ro i den bilfrie havnen med et glass vin i hånden mens solen sakte, men sikkert forsvant. Her kunne jeg følge med på fiskerne som kom inn med båtene sine, duene som flakset rundt sammen med måkene, lokale og turister som satte seg ned for en apiritivo etter en lang dag, og kattene som sov inntil husfasadene varmet av kveldssolen.

På vei tilbake til gjestehuset stoppet jeg innom nabolaget Casale Vascello fra 1500-tallet, et av de første bostedene utenfor Terra Murata. For å skjule seg fra piratene er Casale Vascello ganske bortgjemt og noe vanskelig å finne der det ligger innenfor en tykk murvegg fra sidegaten ut fra landsbyens torg. Husene ligger vegg i vegg, med hvelvede vinduer og murtrapper som strekker seg oppover veggene. Alltid fascinerende når flere hundre år gamle hus fortsatt er bosatt den dag i dag.

Procida rundt til fots

Neste morgen fikk jeg servert frokost i hagen til Villa Mazella. Nystekt bakverk, jus, fruktsalat, yoghurt, te og hjemmelaget syltetøy fra hagen. Verten Michele kom dessuten med plommekake og lingua de bue, som han forklarte er en type søtt bakverk fra øya med sitronkrem inni. Navnet betyr oksetunge, noe den har fått fordi formen er mistenkelig lik akkurat det.

Etter en slik fyldig frokost trenger man røre litt på seg, så jeg bestemte meg for å krysse øya til fots. Den er bare 4,1 kvadratkilometer stor og tar omtrent én time å krysse. Fra det lille torget i Corricella fortsatte jeg forbi marinaen og langs veien mot utsiktspunktet Elsa Morante Belvedere. Her ser man bort mot Corricella og Terra Murata i all sin prakt. Veien fortsatte og tok meg med videre. Gatene er smale og både biler, lastebiler og mopeder kjørte forbi i en vanvittig fart, alle med speilene sine vendt innover. Av og til føltes det nesten som å gå med livet i innsats. Her har faktisk ingen andre enn lokale lov til å kjøre, kunne Michele senere fortelle, og det skjønner jeg godt.

Etter å ha passert flotte husfasader, kaktus med frukt og store aloe vera, endte jeg opp i landsbyen Marina di Chiaiolella. Dette er den minste av de tre landsbyene på øya, og nok et vakkert sted med enda flere fargerike hus. Havnen er ganske stor, med større og mindre båter – og et par restauranter like bortenfor. En bro fører over til halvøya Isola di Vivara hvor klipper og skog dominerer. Øya er kanten av et vulkansk krater skapt for omtrent 55,000 år siden. Profilen til Ischia dukket opp i bakgrunnen og hagene utenfor husene var preget av bougainvillea, blomster og bjeffende hunder.

Jeg fortsatte videre til stranden Ciraccio og vandret hele dens lengde opp til de spesielle steinformasjonene. På grunn av høyvann og rasfare inntil land kunne jeg dessverre ikke gå helt bort til dem og fortsette videre langs stranden, så jeg forflyttet meg opp i bebyggelsen igjen.

Omtrent tre timer etter jeg forlot Marina Corricella var jeg tilbake igjen. Jeg fant meg et ledig bord på restauranten Locanda del Postino nede ved marinaen og bestilte spagetti vongole med et glass hvitvin til. Retten er en av mine italienske favoritter, og jeg ble sittende lenge og bare se på barna som lekte, fiskerne som bøtet garnene sine og kelnerne som avslappet jobbet bordene. Jeg overhørte de britiske turistene på nabobordet si «tenk at vi kan sitte her en vakker høstdag som dette og bare feire livet».

Når kvelden kom og solen var på vei ned, tok jeg atter en gang turen opp til utsiktspunktet ved Terra Murata. Himmelen fyltes av rosa skyer i det solen forsvant stadig lenger ned bak øya Ischia i horisonten. En katt holdt meg med selskap og jeg hørte lyden av musikk, prat, mopeder og kirkeklokker i det fjerne. Det varme kveldslyset dekket de fargerike husene i en enda dypere fargetone enn til vanlig, og skapte en helt spesiell magi.

Øya Procida er virkelig vakker. Spesielt solrike høstdager som dette, hvor man har stedet neeesten til seg selv og kan utforske øya i akkurat det rolige tempoet den fortjener.

Praktisk info om Procida

Det går flere båter daglig til Procida fra Napoli. Med ferge tar turen omtrent én time, og med hurtigbåt tar det omtrent 40 minutter. Båtene går fra havnen Molo Beverello i Napoli (du kommer deg hit direkte med Alibus fra flyplassen og/eller fra togstasjonen i Napoli), og du kan kjøpe billetter på stedet. Det er også mulig å kjøpe billetter på forhånd, blant annet på denne siden. Selv betalte jeg ca. 20 euro hver vei. De fleste båtene som går til Procida fortsetter videre til Ischia.

Øya er liten og lett å krysse til fots, men det går også busser dersom man foretrekker det. Busselskapet heter EAVBUS og det er fire forskjellige bussruter som dekker øya. En billett koster 1 euro og må kjøpes fra en tabacco på forhånd, eller for 1,30 euro fra bussjåføren.

Procida er utnevnt som italiensk kulturhovedstad 2022, og derfor er øya ekstra livlig i år. Over 150 kulturelle arrangementer skal ta sted, blant annet kunstutstillinger og workshops, musikkarrangementer og teater. Programmet for arrangementene finner du her.

Legg gjerne turen innom Napoli før eller etter oppholdet på Procida. Her er veien kort til den antikke romerske byen Herculaneum og den smellvakre Amalfikysten.

Har du hørt om Procida selv? Er det et sted du kunne tenke deg å besøke?

The post Fargerikt øyliv på Procida appeared first on Renates Reiser.

Italia har mange vakre landsbyer. En av de mest spektakulære, men likevel av de minst kjente, er Castelmezzano. En historisk fjellandsby omringet av gigantiske naturlige steinskulpturer fra fjellrekken som gjennom århundrene har beskyttet den. 

Basilicata er en av italias mest fjellrike regioner, og minst folkerike. Her finnes bare to byer med flere enn 50 000 innbyggere; Potenza og Matera. Jeg skulle selvfølgelig innom fascinerende Matera, men gledet meg kanskje enda mer til oppholdet dette andre, og enda mindre stedet. Castelmezzano har bare 700 innbyggere, og ligger spektakulært til i fjellene Piccole Dolomiti Lucane. 

Landsbyen og dens plassering inntil de spesielle steinformasjonene ligner scener jeg tidligere har sett i både Kappadokia i Tyrkia og Kandovan i Iran. I alle disse tre stedene har mennesker brukt omgivelsene sine som ressurser i tusenvis av år, og resultatet er et utrolig fascinerende skue.

Castelmezzano har flere gang havnet på lister som «en av de vakreste landsbyene i Italia» og «et av de flotteste stedene du aldri har hørt om». Det er absolutt ikke rart. Stedet ligger langt fra nærmeste badestrand, storby eller andre kjente turistdestinasjoner.

Etter å ha ført leiebilen opp de smale, bratte veiene opp i fjellene og gjennom den lange nye tunnelen som fungerer som en naturlig port mot landsbyen, entrer jeg et lite italiensk eventyrland.

Landsbyen er bilfri, så jeg er nødt til å parkere utenfor. Detter tar jeg sekken på ryggen og beina fatt og følger gatene innover til jeg ankommer en bratt steintrapp opp til høyre mellom husene. Her, i et av de gamle bygningene, skal jeg overnatte på B&B Dal Duca, som består av ett gjesterom i huset til Mimmo og Ludmila. Et trivelig ektepar med en vilter og gøyal hund som blir veldig glad for å se et nytt menneske. De snakker ikke engelsk, men vi klarer likevel å kommunisere ved hjelp av armbevegelser og det lille italienske jeg kan. Her har jeg eget bad og inngang, og utsikt ut over de terrakottafargede hustakene i den sjarmerende lille byen.

Fjellkjeden Dolomiti Lucane, med sine høyreiste topper, ble skapt for 15 millioner år siden. Den er oppkalt etter de mektige Dolomittene nord i Italia, på grunn av sin likhet, dog mindre størrelse. Begge fjellkjedene består av karst, som er erodert og formet av naturelementene gjennom millioner av år.

Mennesker har alltid vært fascinerte av spennende og annerledes natur, og dette stedet er intet unntak. De første dokumenterte bosetningene i regionen var av grekere, rundt 600 år før Kristus. På grunn av invaderende sarasenere i århundrene som fulgte, ble bosetterne nødt til å beskytte seg. Derfor flyttet de opp til de spesielle fjellene og benyttet seg av terrengets naturlige forsvarsverk. Forsøkte noen angripe dem nedenfra, kunne de rett og slett bombardere de med stein.

Området ble etter hvert bosatt av langobarder, og deretter normannere. Sistnevnte bygde murer og forvarsverk for å sikre stedet bedre. Restene av denne borgen, påbegynt på 1000-tallet er fortsatt synlig i dag. Steinpillarene rundt ble brukt som vakttårn og trappetrinn for å komme seg opp i høyden ble hugget inn i selve steinen. Jeg følger trappene opp gjennom landsbyen og, ankommer restene av Castrum Medianum. Navnet betyr slottet i midten, siden dette var et forsvarsverk både for Castelmezzano, og de andre landsbyene Albano de Lucania og Pietrapertosa. Castelmezzano betyr nettopp slottet i midten på italiensk.

Utsikten er helt fantastisk herfra. De spisse fjellene som skjuler nabolandsbyen Pietrapertosa er synlige, der de reiser seg opp fra den andre siden av den dype dalen som beskyttende spyd. Også her har mennesker gjennom århundrene levd i samsvar med de mektige fjellformasjonene. Her finnes dessuten en av de høyeste og lengste ziplinene i verden. Den kalles Volo dell’Angelo (engleflyvingen), og strekker seg fra fjelltoppene i Pietrapertosa over til de i Castelmezzano.

Etter å ha sett på utsikten finner jeg veien ned til landsbyen. Flere av bygningene her er fra middelalderen. Noen er bygget inn i steinene, andre like inntil. Stedets avsidesliggende karakter og de mange naturlige gjemmestedene i fjellene her gjorde at Castelmezzano var preget av banditter og smuglergods på 1800-tallet. Området var i en periode nærmest som ville vesten, og det sies at dette, og forhandlingene som pågikk mellom de rike og bandittene for å få tilbake varene, var begynnelsen på mafiaen i Italia.

Som en kontrast har den lille landsbyen også flere herskapshus samt et lite hertugspalass, hvor de siste herskerne av landsbyen og området bodde. Men mange av byens innbyggere lot seg skremme av lovløsheten og satte kurs mot den nye verden og muligheten til å skape et nytt liv for seg selv.

Hjertet av Castelmezzano er torget Caizzo, med kirken Santa Maria dell’Olmo i romansk stil. I gatene rundt holder innbyggerne på å frakte og stable ved nå på høsten, for å forberede seg på den kalde vinteren. Trærne har så vidt begynte å skifte farge og kveldene har allerede blitt ganske kjølige. Jeg ser noen katter smyge seg inn mellom husveggene, jeg nikker til et par eldre mennesker som vandrer forbi og jeg hører bjeller fra sauene i fjellet. Annet enn meg selv, er det nærmest ingen andre turister å se.

På grunn av landsbyens plassering var den lenge vanskelig å komme seg til. Fram til etter andre verdenskrig var den egentlig nærmest avkuttet fra resten av verden, så lenge man ikke forflyttet seg til fots eller med muldyr over fjellene. I dag er situasjonen en annen, men likevel er det fortsatt få som finner veien til dette avsidesliggende stedet.

Det gjenspeiler seg også i antall spisesteder som er åpne nå på høsten, noe som viser seg være null der jeg vandrer gjennom landsbyen fra den ene stengte døren til den andre. Men etter tips fra Ludmila skal den lokale pizzeriaen åpne om kvelden. Når kvelden senker seg går jeg innom og får høre at jeg må komme tilbake om 20 minutter, så skal pizzaovnen være varm. Jeg benytter muligheten til å ta nok en tur opp til utsiktsplatået ved den normanniske borgen og får se kveldslyset ramme inn de vakre, naturskjønne omgivelsene.

Deretter følger jeg de ujevne, slyngete og folketomme middelaldergatene ned til den lille pizzeriaen igjen. Lyset er gyllent og luften er smått røykfylt etter brenning av bål på gårdene i området rundt. Atmosfæren nå på kvelden tar meg nærmest flere århundrer tilbake i tid.

Jeg bestiller en pizza kalt Castelmezzanese med oregano, tomat og picorino. Kvinnen bak disken spør om jeg også vil ha mozarella, og det takker jeg ja til (kan jo aldri få nok ost). Deretter går vi over gaten hvor hun låser opp dørene til spiseplassen. Her er det visst bare jeg som skal nyte god pizza i kveld.

Etter en god natts søvn er jeg klar for å utforske enda litt mer av Castelmezzano før ferden går videre. Fra landsbyen finnes det mange turmuligheter. Blant annet ned langs Basento-elven eller opp og rundt i de mange fjellene rundt. Jeg har ikke så veldig god tid, så jeg holder meg heller i nærområdet.

Først følger jeg gatene opp langs de gamle husene, og til oversiden av landsbyen. Jeg møter Mimmo på tur med hunden, hører haner som galer og ser katter ligge å strekke seg i morgenlyset under frukttrærne. Jeg går forbi gårder hvor høyet er plassert i høyden på staur, hvor det tørkes før det tas inn for vinteren. Der nede ser jeg bebyggelsen i Castelmezzano bade seg i sollyset.

Jeg følger veien ned til landsbyen igjen, og vandrer et lite stykke langs den gamle bilveien med sine mange avstengte tunneler, og oppdager en steinsti opp til en gammel kirke. Den er dessverre låst, men ligger klemt mellom to store steinpillarer. Oppover den ene fjellsiden går det en via ferrata. Siden det verken er spesielt bratt eller langt opp, lar jeg nysgjerrigheten min følge den oppover til et lite platå med helt magisk utsikt, spesielt mot fjellet hvor Pietrapertosa gjemmer seg bak.

Til slutt er jeg nødt til å løsrive meg og begynne på ferden videre. Jeg går innom Mimmo og Ludmila, henter sekken min og takker hjerteligst for meg – og deretter finner jeg veien tilbake til bilen. Besøket i Castelmezzano var kort, men jeg føler likevel jeg fikk sett mye og bli bedre kjent med dette spesielle stedet, hvor mennesker har levd i respekt og samsvar med naturen gjennom århundrene.

Og nå skulle ferden gå videre til et annet slik sted. Nemlig den meget så spesielle byen Matera. Mer om det kommer.

Praktisk info om Castelmezzano

Castelmezzano er bitteliten, og et par timer er nok for å se det aller meste. Likevel foretrekker jeg å overnatte på steder som dette, for å ha god tid og virkelig kunne ta til meg stedets atmosfære.

Du kommer deg lettest til Castelmezzano med bil. Landsbyen ligger omtrent to timers kjøring fra både Napoli og Bari, og omtrent én times kjøring unna spektakulære Matera. Det skal også være mulig å ta buss hit fra nærmeste «storby» Potenza. Busselskapet heter SITA SUD. Informasjon om rutetabeller og lignende finner du her.

Du er nødt til å betale for parkering. Dersom du overnatter i landsbyen er dette mest sannsynligvis inkludert i prisen for overnatting.

Hva er ditt favorittsted i Italia? Har du besøkt Castelmezzano selv, eller er det noe du kunne tenke deg?

The post Castelmezzano – en av de vakreste landsbyene i Italia appeared first on Renates Reiser.

Amalfikysten er en kupert kyststrekning på Salento-halvøya sør for Napoli i Italia. Opp av det turkise Tyrrenhavet stikker mektige fjell, dekket av pinjetrær og sypresser. Oppe i disse fjellene går en sti med utsikt så vakker at den med rette kalles «Gudenes sti». 

Nå til dags går veltrafikkerte bilveier langs havet mellom de mange små og større tettstedene langs Amalfikysten. Før i tiden var det bare mulig å komme seg rundt med båt og til fots. Fjellene er fulle av vandrestier og gamle handelsruter, og mange brukes fortsatt av både lokale og fotturister i dag.

Den kanskje mest kjente, og i alle fall en av de mest populære, er «Gudenes sti», eller Sentiero degli Dei som stien heter på italiensk. Det sies at stien ble skapt av de greske gudene som gikk denne veien for å redde Odyssevs fra de syngende sirenene som holdt han fanget på Capri. Følger man i gudenes fotspor til veis ende, ender man opp i Nocelle, hvor man kan følge trappene videre ned til Positano.

Gudenes sti

Utgangspunktet for «Gudenes sti» er landsbyen Bomerano i kommunen Agerola, høyt opp i fjellene over tettstedet Amalfi. Agerola kalles gjerne «lille Sveits» på grunn av sin høye beliggenhet oppe i fjellene. Bussturen opp går nærmest i sikksakk på kanten av stupet ned mot havet, og byr på en fantastisk utsikt ut over den ville og dramatiske kysten.

Bussen slipper meg, og en gjeng andre vandrere, av midt inne i Bomerano. Herfra er det bare å følge skiltene til rutens startpunkt noen hundre meter ut av tettstedet. Jeg passerer et esel og noen parkerte biler, og sekunder senere byttes asfalten ut med en bred og sandete fjellsti. Mynte vokser langs stien og den deilige friske lukten fyller nesen mens jeg vandrer.

I det porøse fjellene finnes huler som fortsatt brukes som sommerfjøs for buskapen, og på fjellsidene rundt stien er det enkelte steder menneskeskapte terrasser oppover i det bratte terrenget. Før i tiden fantes det langt flere av disse. I et kupert terreng som dette, var dette eneste måten å kunne dyrke og gro mat til livets opphold.

Stien er relativt bred i begynnelsen, men blir smalere etter hvert. Jeg blir forbipassert av esler som bærer tungt på ryggen. Nettopp slik foregikk frakten av varer for flere hundre år siden også. Desto lenger jeg kommer, desto mer ujevn og steinete blir stien. For de med høydeskrekk er det enkelte partier som nok kan føles litt vel luftige.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg stopper for å skue ut over havet og kysten som bukter seg bortover inn i horisonten. Langt der ute kan jeg skimte øya Capri, og plutselig dukker også Positano opp med sine mange lyse, pastellfargede hus. Det er ikke vanskelig å forstå at Amalfikysten ofte topper lister over verdens vakreste kyststrekninger.

Til slutt går stien inn gjennom ravninen Vallone Grarelle, hvor det både blir mer frodig samt at stien blir en del mer utfordrende. Her må man av og til bruke hele kroppen opp og over steiner. Jeg hører lyden av bjeller og plutselig dukker det opp en gjeng geiter som tusler sammen med en gruppe turister. Rosa alpefioler vokser i skyggen fra trekronene og den tette vegetasjonen gir oss en pause fra solen.

Til slutt ender jeg opp i det lille tettstedet Nocelle, omtrent et par kilometer fra Positano. Her tar «Gudenes sti» slutt. Det er likevel mulig å fortsette helt til Positano enten ved å følge bilveien oppe i fjellene via Montepertuso eller ved å ta trappene derfra ned til bebyggelsen ved havet og følge hovedveien inn til selve Positano.

Jeg kjøper et glass sitron-slush fra en mini-kafé like ved rutens slutt. En katt kommer bortover for litt kos. Jeg får høre at det er omtrent 2000 trappetrinn ned mot Positano. Derfor velger jeg heller ta bussen fra Nocelle ned de svært svingete veiene til Positano, for å bevare litt energi til å kunne gå rundt og utforske byen.

Positano

Jeg bruker resten av dagen, og dagen etter, i Positano. Byen kalles av mange «Amalfikystens dronning» og regnes som det kanskje aller vakreste stedet langs kysten. Med byens plassering i et naturlig amfiteater og synet av de pastellfargede husene som nærmest velter nedover fjellsidene som en arkitektonisk foss, er det lett å skjønne hvorfor.

Positano startet sin spede begynnelse som fiskerlandsby, kjent allerede fra antikken. I middelalderen var dette en viktig havneby, som tilhørte republikken Alamfi. Byen har siden tilhørt ulike makthavere og opplevd både nedgangstider og økonomisk blomstring. Mange av byens kjente monumenter og barokke villaer ble bygget i den gode perioden på 1600-1700-tallet. Napoleonskrigene gjorde at den økonomiske veksten stagnerte. Byene langs Amalfikysten ble fattige, og mange av innbyggerne immigrerte til Amerika. Ikke før på midten av 1900-tallet skjedde det en endring, og i tiårene siden har byen mottatt stadig flere turister og celebre gjester.

Forfatteren John Steinbeck kalte på 1950-tallet Positano «verdens eneste loddrette by». At byen er den eneste stemmer nok ikke helt, men spektakulært er det i Positano uansett. Byen har også fått en plass på UNESCOs verdensarvliste. Den kanskje aller flotteste utsikten ut over Positano (hvis man ser bort fra fra havet), får man fra utsiktspunktet oppe langs gaten Via Cristoforo Colombo mot hovedveien Amalfi Drive.

Her oppe setter jeg meg ned for en tidlig middag på Brunos. Jeg bestiller et glass av husets hvitvin og en scialatielli cozze, vongole e pomodorini, altså en hjemmelaget pasta med sjømat og tomatsaus. Helt utrolig godt, og for en utsikt å nyte maten til.

Jeg tusler litt rundt i gatene før jeg tar båten tilbake til Minori hvor jeg bor, og returnerer igjen neste dag for å se mer av Positano. Utsikten mot byen når man nærmer seg den med båt er bare helt fantastisk.

Jeg starter dagen i Positano med lunsj på Casa de Bottega litt oppe i byen. Jeg bestiller en capresesalat og en sitrongranita med mynte. På nærmest alle bordene rundt meg snakkes det amerikansk. En fyr på bordet ved siden av meg slår av en prat med meg, og forteller at han fant stedet på Tripadvisor. Som oss alle virker det som, sier jeg og ler. Positano er nok det mest populære stedet langs hele Amalfikysten, kanskje forståelig nok. Jeg avslutter måltidet med deres fancy tiramisu, før jeg finner veien ut i gatene.

Positano er ikke store stedet, og man får sett det meste på noen timer. Lengst nede ligger byens katedral Santa Maria Assunta med sin vakre mosaikk-kuppel synlig fra alle retninger. Kirken er visstnok fra 900-tallet. Det finnes en rekke butikker som selger sommerklær, kunst og lokalt håndverk og minst like mange spennende kafeer og restauranter. Prisene er kanskje de høyeste langs hele Amalfikysten.

Positano har en stor bystrand, Spiaggia Grande, og en annen vakker strand som kalles Fornillo bare fem-ti minutters gange lenger vest. Jeg finner veien til de begge. Spiaggia Grande er roligere nå på høsten enn den er om sommeren. Fornillo deler jeg på denne tiden av året bare med en håndfull andre.

Midt på dagen og mot kvelden blir gatene stadig fullere. Til tider nesten slitsomt. Jeg kan ikke engang se for meg hvordan situasjonen er midt på sommeren. Jeg velger derfor å trekke meg tilbake.

Før jeg avslutter besøket i Positano tar jeg en aperiol spritz på La Brezza nede ved havnen. Prisen for en drink er omtrent det samme som hjemme. Det er ingen overraskelse at Positano er langt fra en uoppdaget perle. Byen er et vakkert og spennende sted å besøke, nærmest selve essensen av pittureske Italia og drømmen om la dolce vita. Likevel er det «Gudenes sti» med utsikten mot Positano i det fjerne som stjal hjertet mitt. En utrolig vakker tur med utsikt i verdensklasse.

Info om «Gudenes sti» og Positano

Nærmeste storby og flyplass ligger i Napoli. Hit går det direkteflygninger til og fra Norge, blant annet med Norwegian. Fra Napoli går det tog til både Sorrento og Salerno, hvor man kan ta hurtigbåt eller buss videre til Amalfi, Positano eller de andre tettstedene langs kysten. I høysesongen går det dessuten hurtigbåt (som tar halvannen time) direkte fra Napoli til Amalfi.

Les mer i dette innlegget: Guide til Amalfikysten

• Det går buss fra Amalfi opp til Bomerano, hvor utgangspunktet for vandreturen er. Bare si til sjåføren at du skal gå «Sentiero degli Dei». Turen tar ca. 45 minutter, og du finner mer informasjon om rutenummer og tidstabell her.
• Obs: Bussbilletter må kjøpes på forhånd fra kiosker eller tabaccos (se etter SITA-merket utenfor). Billettprisene ligger på rundt 2-3 euro én vei.
• Stien langs «Gudenes sti» er velmerket (med røde og hvite striper), skiltet og svært tydelig, slik at det er vanskelig å gå feil. Det er derfor ikke behov for guide dersom ikke dette er noe du har ønske om selv.
• Det er ca. 7 km mellom Bomerano og Nocelle, og turen tar omtrent 1,5-3 timer avhengig av hvor fort man går og hvor mye man stopper underveis.
• Det tar omtrent én time på trappene eller veien fra Nocelle ned til Positano.
• Bomerano ligger på omtrent 723 meter over havet, og Nocelle på 443 meter over havet.
• Det er lurt med tursko som har godt grep, da det blir ganske glatt på de sandete steinene og grusen.
• Man kan selvfølgelig også velge å starte i Positano og avslutte i Bomerano, men dette byr på svært mange høydemeter opp, samt at man går med ryggen til den fine utsikten.
• Man kan trygt drikke kranvannet i denne delen av Italia. Langs «Gudenes sti» er det tre steder du kan fylle opp vannflasken underveis. Til tross for dette er det alltid lurt å starte med nok vann i utgangspunktet.

Har du vandret «Gudenes sti» eller besøkt Positano selv? Er det et sted som frister?

The post Til fots langs «Gudenes sti» mot Positano appeared first on Renates Reiser.