Til tross for et ganske eksklusivt rykte er Roma et paradis selv for de med relativt tomme lommebøker. Byen deler mye av dens rike historie med de besøkende helt gratis! Enkelte monumenter må man likevel betale for, men de tar jeg med en annen gang.

1. Tusle rundt i Trastevere

Dette området er en av favorittene mine i Roma. Smale smug og utallige små torg minner en om hvordan Roma var i middelalderen. Her finnes det flust av kafeer, restauranter og barer. Veldig stemingsfult og romantisk område!

2. Forum Romanum

Dette stedet var engang hovedsetet til det romanske riket, og huset det politiske, juridiske, offentlige og religiøse sentrum av antikke Roma. I dag ligger bare ruinene igjen, men det er likevel fascinerende å vandre rundt hvor så mange mektige mennesker har vandret tidligere. Inngangen er dessverre ikke gratis, så har man dårlig tid kan man ta turen til Capitolhøyden hvor det er en flott utsikt over området. Ellers kan man få en kombinasjonsbillett til Forum og Colosseum (som de fleste ønsker å besøke uansett). Ta deg god tid, området er ganske stort! Man kan for eksempel ta turen fra Capitolhøyden ned via Forum, for å komme seg til Colosseum.

3. Utsikten fra Janiculum Hill

Roma kjennetegnes som byen med de syv høyder, men egentlig har byen enda flere høyder enn det. Janiculum er en av de som faller utenfor. Høyden ligger ovenfor Trastevere og i nærheten av Vatikanet. Jeg brukte å gå over denne høyden på vei fra skolen og ned til byen. Det finnes også en stor park der oppe! Koselig og veldig stille og rolig område.

4. Pantheon

Dette stedet er også en av mine store favoritter i Roma. Dette er den eldste fremdeles stående hvelv-strukturen i verden. Bygget ca. i år 126 som et tempel viet til alle gudene, og deretter omgjort til en kirke i 609. Bygningen er utrolig fascinerende med det store oculus (stor rundt åpning) midt i taket, som er kirkens eneste lyskilde. Bygget er også gravplass både for italienske konger og kjente kunstnere som bl.a. Rafael. Plassen utenfor heter Piazza della Rotonda, og er nydelig men folkefull. Likevel en ypperlig plass å nyte en gelato!

5. Spansketrappen

Denne trappen på Piazza de Spagna regnes den lengste og bredeste trappen i Europa. Navnet har stedet fått etter at den spanske ambassaden flyttet til torget. På dette torget og på trappen er det alltid liv og røre. Selgere, turister og kunstnere i en eneste stor miks.

6. Vandre rundt på de vakre piazzaene og se på livet

Piazza Navona og Campo de’ Fiori er to av de flotteste torgene. Førstnevnte var en gang et idrettsanlegg, og huser nå noen vakre fontener, blant annet Fontana del Quattro Fiumi (fontenen med de fire elver) av Bernini. Sistnevnte var engang (som navnet tilsier) en blomstereng!

7. Kattene ved Torre Argentina

Ved trikkestoppet i byen finnes det en stor plass som har blitt konvertert til en oase for hjemløse katter. I denne gresskledde parken spekket med romerske ruiner (her i området ble faktisk Julius Cæsar drept!) har kattene fått sitt hjem. Man kan få guidede omvisninger på området om man ønsker.

8. Peterskirken

Ja, inngangen inn i dette praktfulle mesterverket er faktisk fullstendig gratis! Ønsker man derimot å klatre opp i domen for å se på utsikten må man ut med noen euro i betaling. Jeg er utrolig glad i kirker (selv om jeg ikke er kristen), og denne kirken bare blows my mind. Kommer man på den rette tiden av døgnet skinner solen inn gjennom vinduene og lager et helt magisk lys. PS. Vatikanmuseene har forresten gratis inngang den siste søndagen i hver måned, tidlig på formiddagen!

9. Solnedgangen fra Capitolhøyden

Capitolhøyden (Campidoglio på italiensk) er den høyeste av Romas syv høyder, og ligger midt i smørøyet av den antikke byen. Der oppe har det også skjedd mange store hendelser i Romas historie. Ved siden av museene som nå okkuperer plassen finner man kirken Santa Maria in Aracoeli (Aracoeli betyr himmelalteret). 124 trappetrinn leder opp til kirkens inngang, og det er herfra man har en av de flotteste utsiktene til solnedgangen i hele Roma.

10. Sist men ikke minst, kjemp deg i gjennom folkemassene ved Trevi-fontenen og kast en mynt over skulderen din og i vannet!

På denne måten er du i følge tradisjonen sikret å komme deg tilbake til Roma… og hvem vil vel ikke det?

Har du vært i Roma? Kanskje du har noen tips å komme med?

The post 10 gratis-opplevelser i Roma appeared first on Renates Reiser.

Cinque Terre består av fem små billedskjønne landsbyer som klamrer seg til fjellsiden på vestkysten av Italia. Monterosso al Mare, Vernazza, Corniglia, Manarola og Riomaggiore. Smak på de navnene da! Det er som de ruller av tungen som en søt symfoni. Hos meg dukker det opp bilder om regnbuefargede hus med vinduslemmer og små balkonger, katter som viser deg veien gjennom trange smug, varm pannacotta og iskald prosecco, solslikket hud og den friske smaken av solmodne tomater. Åh..

De fleste forbinder Cinque Terre med vandring, og mange bruker 5 dager på å gå mellom de fem landsbyene. Selv om man er på vandreferie er det likevel ikke snakk om timesvis med vandring hver dag. Hele traseen mellom Monterosso og Riomaggiore er bare 12 km! På disse stiene har folk gått i hundrevis av år, langs hele kysten – fra landsby til landsby – før jernbanen åpnet i 1874, og gjorde livet mye lettere for mange.

Jeg tenker bare bruke en dag på vandringen, og starter ferden min lengst nord i Cinque Terre, i Monterosso, hvor jeg bor. Den største byen av de fem, men på ingen måte stor. Her befinner de solhungrige seg, der de ligger spredt ut langs stranden på fargerike håndduker og solsenger, med parasoller tronende over seg. De skjønner hvordan det fungerer i varmen. Beina mine er likevel altfor rastløse til at jeg klarer å legge meg ned. I dag skal det gåes, tropehete eller ei! Jeg kjøper med meg litt fersk focaccia fra bakeren like ved, og setter avsted.

Først går jeg langs kysten, før jeg vinker farvel til Monterosso bak meg, og begynner på trappene opp i høyden mellom vinranker og sitrustrær. Det virker som trappene fortsetter opp til himmelen. Jeg går og går. Det virker som de ingen ende har. Varmen er intens.

På toppen flater det derimot ut, og jeg går på smale stier i et landskap med variert vegetasjon. Jeg krysser en liten steinbro, og passerer et bord med mange katter liggende på. De virker helt utmattede i varmen. Utsikten ned mot den liguriske kysten er imponerende! Hvite klipper stupper ned i det turkise havet. Stien min beveger seg også nedover nå. I disen lenger sør, ser jeg konturen av Vernazza dukke opp.

Selv om det bare er 3,5 km mellom Monterosso og Vernazza tar det likevel nesten 1,5 time å komme fram. Alt går saktere i varmen, og fotoapparatet blir hyppig brukt. Et nytt fotomotiv dukker opp etter hver eneste sving, og jeg bekymrer meg mer for batteriet på kameraet enn om jeg har nok vann å drikke.

Plutselig er jeg nede i Vernazzas gater, og lar den italienske fortryllelsen ta meg. Makan for et vakkert sted! En rekke gule, røde og oransje bygninger med grønne vinduslemmer omringer den lille havnen, hvor små fiskebåter ligger å dupper. På torget foran havnen ligger en rekke små spisesteder, og jeg slår meg ned på en av de for å drikke litt ferskpresset appelsinjuice og spise focaccia med tomat, pesto og mozarella. Nam!

Det er derimot ikke tid for å slappe av altfor lenge, Corniglia, neste landsby, venter på meg. Også her beveger jeg meg på trapper i begynnelsen, opp og forbi Vernazza. Det høyeste punktet på stien er utsiktspunktet Punta Palma på 208 meter, og her strekker utsikten seg både nord og sørover. Jeg vandrer mellom olivenlunder, vinranker, åkrer og blomsterenger. På venstresiden strekker fjellene seg over meg, mens jeg hører bølgene slå mot klippene på høyresiden.

Det bratte, vanskelige landskapet er nettopp grunnen til at disse landsbyene ligger her. Monterosso ble dannet i 643 e.kr. av ligurianere som flyttet ned til kysten for å unnslippe barbarene. Riomaggiore, i andre enden, ble dannet av grekere som ville unnslippe de invaderende byzantinerne.

Dette området blir fortsatt invadert til den dag i dag. Av blant annet briter, amerikanere, skandinavere og asiatere, med sekker og gåstaver som sine våpen. Jeg treffer alle mulige forskjellige folk på min vandring, i all slags sko og klær. Alt fra kjole og flipflops til shorts, hatt og trekkingsko. Folkene selv er like varierte som skoene og klærne de bærer. Store, små, gamle, unge, bleike, brune, tykke, turister, lokale og så videre. Alderen varierer fra barn i 5 årsalderen til ei dame på sikkert 85 år med brukket arm.

Strekken mellom Vernazza og Corniglia er på 4 km, og tar mellom 1-2 timer. Det som slår meg da jeg ser Corniglia, er at den ikke ligger nede ved havet som de andre byene, men oppe på en klippe ca. 100 meter over havnivå. Dette er også den minste av de fem byene, og smugene mellom husene er både trange og koselige. Jeg finner fram til en gelateria, og kjøper meg en honning- og sitrongelato. Perfekt avkjølning i varmen.

Her stopper også ferden min i dag. Stiene mellom Corniglia, Manarola og Riomaggiore er fremdeles stengte etter å ha blitt herjet av jordras de siste årene. Store mengder regn får den porøse fjellsiden til å skli ut, med katastrofale følger. I 2011 tok et stort jordras nesten landsbyen Vernazza med seg, og drepte samtidig 9 mennesker. Erosjon er et stort problem for dette rasutsatte området.

Lokalbåten tar meg derfor videre til de andre to byene, Manarola og Riomaggiore, dagen etterpå. I begge landsbyene ser det ut som de pastellfargede husene er bygget oppå hverandre. Jeg ser hundrevis av vinduer, alle med grønne vinduslemmer, men ingen dører. I Manarola stuper den lokale ungdommen fra klippene i havnen, mens turistene som venter på båten videre fascinert følger med.

Riomaggiore består av en lang smal «gate» som strekker seg fra havnen og opp igjennom byen, men fargerike hus på hver side. Jeg setter meg på en restaurant nede ved havnen og bestiller ligurisk pasta med ansjos – en lokal spesialitet. Turisttrafikken roer seg hver kveld, da dagsturistene forlater området, og det er igjen mulig å kjenne på den italienske romantikken.

Solen er på vei ned, og jeg går opp til utsiktspunktet ovenfor havnen for å ta farvel med dagen. Det ser ut som dette er the place to be når det gjelder solnedganger i Cinque Terre. Den store røde skiven beveger seg sakte, men sikkert ned i horisonten. I det solen går ned ser jeg lysene til Monterosso i det fjerne. Det signaliserer vel at det er tid for at toget skal ta meg hjem.

Fakta om Cinque Terre

Den letteste måten å komme seg dit er å ta direktefly til Pisa eller Milano, med f.eks. Norwegian, og deretter ta toget til La Spezia, hvor lokaltoget med sine hyppige avganger tar deg videre til de fem landsbyene. Fra Pisa tar det litt over 1 time dit med tog, og fra Milano 2-3 timer. Bil kan være litt upraktisk da veiene mellom landsbyene er smale, og parkeringsplassene svært få.

På sommerhalvåret går det også en lokalbåt mellom de fem byene (og La Spezia), som anbefales. Kanskje ikke for de som lett blir båtsyk, da sjøen kan være litt lunefull iblant.

Den beste årstiden å dra på er våren eller høsten. Det er en fordel å slippe å vandre i sommerheten, og man slipper unna turistene som har ferierer der i juli/august.

Det er ikke gratis å vandre i nasjonalparken Cinque Terre som landsbyene befinner seg i. Det koster 7.50 euro for et dagskort for voksne, og 14,5 euro for et todagerskort. Se oppdaterte priser HER. Det finnes også kort som har fri bruk av tog inkludert. Langs stien befinner det seg diverse check points, hvor de sjekker om du har betalt eller ikke.

The post På vandring i Cinque Terre appeared first on Renates Reiser.

Da var jeg på plass!

Reisen startet kjempefint, med to greie korte flyturer fra Bodø via Oslo og hit til Milano. Ca. en halvtime før landing fløy vi over de majestetiske alpene, og jeg måtte dra opp kameraet. For en fantastisk natur! Like etterpå forlot vi de hvite snødekte fjelltoppene og ankom tusenvis av fargerike åkerlapper med grønne trær som stakk opp her og der.

Fra Milano Malpensa hoppet jeg på toget som tok meg inn til Milano Centrale, og fikk SKIKKELIG bakoversveis. FOR en stasjon! Det kunne sikkert stått tusen av meg oppå hverandre uten å nå opp til takhvelvet! Skikkelig overdådig.

Jeg hadde så skikkelig tiltro til meg selv, og bestemte meg for å gå istedet for å ta metroen til hotellet. Varmen slo mot meg da jeg kom ut av stasjonen, hele 30 grader her idag! Insane. Hjemme var det 8 grader da jeg dro..

Jeg gikk litt i sikksakk, og måtte spørre en hyggelig sjel om veien, men til slutt ankom jeg hotellet etter en liten detour på Corso Buenos Aires (hovedshoppinggata her). Koselig lite hotell i et bostadsområde 1 km fra togstasjonen. Jeg fikk til og med det beste (lille) rommet, med egen balkong (som jeg forresten utnytter til det fulle i skrivende stund).

Deretter var det bare å finne metroen og komme seg ned til sentrum. Fort og effektivt system!

4 stopp senere befant jeg med på Piazza Duomo, og gikk opp for å se på de IMPONERENDE byggverkene som pryder plassen.

Den overbygde handlegaten/kjøpesenteret (?) Galleria Vittorio Emmanuele II er så utrolig flott! Som et gigantisk drivhus med glasskuppel hvor de rike menneskene handler Louis Vuitton og Prada og spiser på overprisede restauranter mens de studerer hverandres klesdrakt og dytter solbrillene lenger opp på nesen. Neida ikke helt, men nesten.. hehe.

Går man tvers igjennom ender man opp på Piazza de Scala, hvor den berømte opera/teater/ballett-bygningen befinner seg. Enkel og klassisk i sin utførelse. Midt på torget står også en fin statue av selveste Leonardo da Vinci.

Selve hovedtrekket på Piazza Duomo er dog bygningen som gir torget sitt navn, den EKSTREMT vakre og detaljerte katedralen som rett og slett kalles Duomo.

Et hvitt mesterverk uten like! Selvsagt var katedralen stengt før jeg klarte å komme meg dit, så det var en bummer…

.. MEN man kan tydeligvis betale litt (mye) og dra opp på TAKET av katedralen! Terrassene, som det kalles. Her vandrer man mellom tårn, strebepillarer, enorme glassvindu, statuer og andre vakre detaljer med en utsikt som strekker seg ut over hele Milano. Absolutt verdt det!

Jeg stod der oppe og nøt øyeblikket mens jeg stirret ned på folkene og duene som tuslet rundt på Piazza Duomo, og så himmelen bli mer og mer orange. Her oppe var det også en gudegitt bris som kom godt med i varmen.

Til slutt rumlet derimot maget såpass høyt at det var på tide å skaffe seg noe mat. Jeg hadde ikke lyst til å begynne å lete, og fant ut at jeg bare skulle slå meg ned på en av restaurantene som ligger rett på piazzaen. Selv om det var crazy-dyrt. Straks etter kom en saffranrisotto og et glass vino bianco på bordet, og det var en hyggelig stund! Så utrolig fint å se hvordan skyggene sakte, men sikkert tok over katedralen, mens himmelen ble rødere og rødere før solen til slutt gikk ned.

Før det ble helt mørkt var jeg tilbake på hotellet igjen, og i skrivende stund sitter jeg på balkongen og spiser en Kinder Joy (zomg) mens jeg skriver her på bloggen. Åh, livet dere!

Allerede i morgen forlater jeg byen, og tar en svipptur innom et annet liiiite land!

Milano har egentlig vært litt som forventet. Mye mer moderne og likt nordligere deler av Europa enn de delene av Italia jeg har besøkt tidligere. Enkelte av elementene av det Italia jeg kjenner finner man likevel igjen mange steder i byen, så lenge man bare tar seg tid til å se seg rundt.

Buona Notte!

The post Ciao fra Milano appeared first on Renates Reiser.

Jeg går forbi Piazza Michelangelo. Alltid høyere. På toppen møter jeg kirken San Miniato al Monte. I tusen år har kirkens fasade skuet ut over Firenze. Jeg setter meg på en mur ovenfor kirkegården. Steinene er fortsatt varme etter solens nærvær. Jeg lukker øynene og tar et dypt åndedrag. Luften føles luftigere her oppe.

Den enorme røde solskiven henger over byen. To svaler leker seg i luften framfor meg, og like til høyre sitter et kjærestepar og holder hender. Domkirkens tak har aldri vært rødere enn i lyset det bader i nå, og elven Arno ligner en flytende gullåre. I det fjerne hører jeg politisirener som stadig kjører lengre og lengre bort. Den svale brisen bringer med seg en duft som minner mistenkelig mye om en sprø nystekt pizza. Solskiven har gått ned, og tok det røde lyset med seg. Nå er himmelen lilla, blå, og litt rosa innimellom. Fuglenes kvitter begynner å gi etter for sirissenes sang. Jeg hopper ned av muren. Tror nesten jeg må finne ut hvor den pizzalukten kom fra…

The post Un momento a Firenze appeared first on Renates Reiser.

Har du vurdert å bytte ut strandferien med noe litt annet? Har du en interesse for det morbide og mørke? Eller har du kanskje bare mye eventyrlyst? I anledning Halloween har jeg laget et lite samleinnlegg om skumle destinasjoner jeg har besøkt rundt i verden, og som du kanskje også får lyst til å besøke selv. Flere av stedene jeg lister er kanskje ikke så «skumle» i seg selv, men de har hvertfall creepy legender og historier tilknyttet seg som gjør at de har fått en plass på listen.

Bran Castle i Transylvania, Romania

Navnet Transylvania er kanskje creepy nok for enkelte i seg selv, og Bran Caslte har i mange år blitt markedsført som selveste Draculas slott. Den skrekkulle og mystiske vampyrgreven som ble gjort kjent i Bram Stokers roman fra 1800-tallet. Dracula var basert på en historisk person fra disse strøkene, den valakiske fyrsten Vlad Tepes, som torturerte sine fiender ved å spidde de på påler. Høres ganske creepy ut, eller hva? Det hevdes at Bran Castle er det eneste slottet i Transylvania som faktisk passer beskrivelsen Bram Stoker gir av Draculas slott. Den dårlige nyheten er at slottet aldri tilhørte Vlad Tepes, og det finnes ikke engang historiske bevis på at han engang besøkte slottet. Selv om han nok aldri bodde i slottet selv, sies det at Vlad Tepes flere ganger reiste gjennom dalen Bran står og vokter over, og dermed må ha passert slottet på hans vei. Uansett er stedet både vakkert og noe creepy på samme tid, og vel verdt et besøkt dersom man besøker denne delen av verden. Husk å vandre gjennom den skjulte trappen inne i veggen!

Jeg har tidligere skrevet et eget innlegg om Bran Castle som du finner her.

Beinkrypten i Roma, Italia

Beinkrypter og katakomber finner man flere steder, enkelte større og eklere enn andre, som for eksempel katakombene i Paris. I Roma finnes det derimot også en beinkrypt, under kirkegulvet til Santa Maria della Concezione dei Cappuccini. Kirken ble beordret bygget av paven på 1600-tallet, og siden har levningene til over 4,000 munker blitt sendt til sin siste hvile der. Det spørs derimot hvor mye hvile man får når man blir hengt opp på veggen til evig tid, enten i helheten eller delt opp i flere deler, men det er vel en annen sak. Det finnes til og med en gigantisk «krystallkrone» av menneskebein hengende i taket. Snakker om at de munkene var kreative. Dette er hvertfall ikke stedet du drar dersom du ikke ønsker å være omringet av død fra alle kanter. I en av kryptene henger det et skilt med disse ordene; «Hva du er nå, har vi engang hvert; hva vi er nå, kommer du engang bli»…

Heksemonumentet i Vardø

Dette stedet må være ett av de skumleste i hele Norge. Ikke nødvendigvis fordi jeg tror på hekser, men mer fordi man lærer om det forferdelige som faktisk hendte med de som ble anklaget for hekseri. På 1600-tallet ble faktisk hele 90 mennesker brent på bålet her, anklaget for hekseri og trolldom. Fjellet Domen, rett over sundet på fastlandet, var på den tiden kjent som et heksefjell og et samlingspunkt hvor det ble utført trolldom. Av de rundt 3,000 innbyggerne i Finnmark på den tiden ble 140 mennesker anklaget, og 91 stykker ble til slutt funnet skyldig og dermed dømt til ild og bål. 77 kvinner og 14 menn. Alle måtte gjennom vannprøven. Fløt de så var de skyldige. Sank de, så kunne de ikke være hekser… De som stod fast i sin uskyld ble torturert helt til de bekjente «sine» synder. Vanvittig, eller hva?

På Steilneset ved festningen ble det i 2011 reist et minnemonument til de som ble offer for denne forfølgelsen. I en 125 meter lang minnehall har hver av de dømte fått sin egen minneplate hvor det står deres navn, historie, hva de bekjente og hva de ble dømt til. Det er en sterk opplevelse å vandre igjennom denne mørke hallen, hvor de tynne veggene vibrerer kraftig i den sterke vinden utenfor, og stoppe opp ved hver enkel minneplate og lese om de triste sjebnene. Jeg har tidligere skrevet dette innlegget om Vardø og heksemonumentet.

Den begravde byen Pompeii i Italia

I år 79 ble byen Pompeii overrasket av et gigantisk utbrudd fra vulkanen Vesuvius. Et seks meter tykt lag med aske la seg fort over byen, og begravde de rundt 20,000 innbyggerne levende. Pompeii forsvant, og ble med tiden glemt. Nesten to tusen år senere ble byen gjennoppdaget, og utgravningene startet. Siden byen ikke var begravd av lava, men aske, var den svært godt bevart for ettertiden. Det man derimot neppe forventet å finne, var hulrommene i asken av menneskene som hadde dødd mens de klamret seg til hverandre eller prøvde å komme seg unna med desperate uttrykk i ansiktene. Da innbyggerne ble begravde i aske, ble det dannet en sementkapsel rundt dem og etterhvert smuldret likene bort og forsvant. Da utgraverne fant disse hulrommene fylte de dem med gips, og fikk dermed fram både mennesker og dyr slik de så ut i dødsøyeblikket. Helt grusomt. Vet ikke helt om jeg hadde turt å gått rundt i gatene i Pompeii alene på natterstid.. Hadde du?

Komodo-øyene i Indonesia

Verdens største reptil finner man på Komodo-øyene i Indonesia. Disse svære beistene kan bli over tre meter lange, veie opptil 90 kilo, og svelger lett enkelte av ofrene sine hele. Disse store reptilene har muligens vært inspirasjonen til østens dragelengender, og det ser i grunn litt ut som de puster ut ild og flammer når den lange, lyse tungen med to tupper raskt stikkes ut av munnen. Komodovaranen er i alle fall det nærmeste man i nåtiden kommer en drage, eller et levende monster. Siden 70-tallet har hele 40 mennesker blitt drept og spist av disse megaøglene, som har tenner dekket av gift og knekker bein i et eneste jafs. Dersom du tør å komme ansikt til ansikt med disse blodtørste beistene, så må du gjerne ta turen til Komodo-øyene. Det er nesten som en reise inn i Jurrasic Park.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om opplevelsen min blandt kjempeøglene her.

Den jødiske gravplassen i Praha, Tsjekkia

Overfylte gamle kirkegårder er kanskje skummelt nok i seg selv, men enkelte er absolutt skumlere enn andre. Den gamle jødiske gravplassen i Praha, vil jeg si er en av disse. Siden gravplassen ble tatt i bruk på 1400-tallet, har over 100,000 mennesker blitt gravlagt her. Den har blitt full så mange ganger, at mennesker er gravlagt lag på lag, nesten utallige ganger. Nå til dags står det ca. 12,000 gravsteiner på den lille gravplassen, mens eldre gravsteiner er blitt limt på muren rundt, enten i helheten eller i fragmenter. Noen som hadde turt å overnatte her en mørk og stormfull høstkveld? Ikke jeg i alle fall. Tror ikke engang det er nok plass rundt gravsteinene til å faktisk legge seg ned…

Kongenes dal i Luxor, Egypt

Guttefaraoen Tutankhamon døde i 1327 f.Kr, og ble deretter gravlagt med fantastiske rikdommer i Kongenes dal i Luxor. Rundt 3,000 år senere ble graven funnet, åpnet og utgravd av den britiske arkeologen Howard Carter. Han var ikke i det minste brydd av legenden som fortalte at den som åpnet Tutankhamons grav ville bli berørt av en forbannelse. Men det skulle han kanskje vært… I dét graven ble åpnet, dukket en kobraslange opp i Carters hjem, og spiste kanarifuglen hans. Noen måneder senere ble Lord Carnarvon, en av de største investorene til Carters prosjekt, stukket av en mygg som deretter førte til hans død. Og han var ikke den eneste som døde. Hele 27 av menneskene som var med på utgravningen og prosjektet døde i løpet av de første årene.

Selv har jeg stått ansikt til ansikt med Tutankhamon i hans glasskiste i Kongenes dal, men det skulle jeg kanskje ikke ha gjort? Det sies at forbannelsen er ikke over før alle de kostbare gjenstandene som engang prydet graven er ført tilbake. I mellomtiden kan du også besøke Tut, dersom du tar sjansen på å unngå forbannelsen…

Dødsveien i Bolivia

El Camino de la Muerte, Death Road, eller Dødsveien på godt norsk, er navnet gitt til en veistrekke i Yungas-området i Bolivia. Veien er flere ganger blitt regnet som verdens farligste, med utallige dødsulykker gjennom årene mens den fortsatt ble brukt som bilvei. Denne grusveien er bare tre meter bred, og har flere steder flere hundre meter rett ned på den ene siden. Ras er vanlig i det fuktige klimaet, og dessuten er tåke et stort problem. Møteulykkene skjedde til stadighet, og til slutt så ikke myndighetene annet råd enn å stenge denne veien, og bygge en tryggere vei. Nå til dags er det turister som suser nedover veien på sykkel, i farlig høy fart til tider. Fortsatt skjer det ulykker! Holder man en mer fornuftig fart er turen en gøy opplevelse, helt til man ser alle de titalls korsene fra topp til bunn til minne om alle som har mistet livet der gjennom årene…

Jeg har tidligere skrevet om min opplevelse på sykkeltur på veien i dette innlegget.

Konsentrasjonsleirene i Auschwitz og Birkenau, Polen

Allerede i begynnelsen av andre verdenskrig på 40-tallet begynte de grusomme konsentrasjonsleirene til nazistene å fylles opp. For de som endte opp her, fantes det bare én vei ut, og det var gjennom skorsteinen til gasskamrene… Selve Auschwitz I var ille nok å oppleve, de trange rommene hvor fangene levde oppå hverandre, alle portrettene, rommet med alle klærne og gjenstandene som ble tatt fra dem da de ankom. Og ikke minst den store mengden hår som fortsatt ligger bevart etter fangene ble barbert på hodet. Etter dette kjennes det hele plutselig ekstra virkelig. Enda mer virkelig kjennes det når man ankommer Auschwitz-Birkenau, spesielt midt på vinteren i kulden og snøen som var der da jeg besøkte. Da fikk man kjenne ekstra godt på kroppen hvordan disse stakkars menneskene frøs og led i de elendige og trange skurene de ble stuet inn i. Området er enormt, og det eneste som er igjen av de fleste brakkene som engang stod her og huset mennesker er skorsteiner. Her ble rundt 1 million mennesker, hovedsakelig jøder, gasset eller skutt ihjel og kastet i massegraver.

Skummelt er kanskje ikke det rette ordet for å beskrive et besøk til Auschwitz, det er heller ufattelig trist. Men er det ett sted i verden hvor det vil gå kaldt nedover ryggen på deg, så er det her. Å besøke disse stedene er virkelig sterkt, og man går ikke herfra upåvirket.

Den forlatte byen Pripyat i Tsjernobyl, Ukraina

Det kanskje skumleste, eller i alle fall mest creepy, av stedene jeg har besøkt, må være den forlatte byen Pripyat ved Tsjernobyl. Her bodde og levde rundt 50,000 mennesker, før de i løpet av en dag ble evakuert etter den store atomkraftulykken ved Tsjernobyl bare noen kilometer unna. Innbyggerne fikk beskjed om at de skulle få komme hjem igjen om bare noen dager, slik at alt de eide og hadde bare ble forlatt. Man fant fort ut at mengden radioaktivitet gjorde at de aldri kunne flytte tilbake igjen, og Pripyat ble forlatt for godt. Nå har naturen tatt over den engang livlige byen, og bygningene står for forfall. Noen som har spilt Silent Hill? Akkurat slik føltes det ut i de forlatte, raserte gangene i den gamle skolebygningen. Hele stedet ser totalt postapokalyptisk ut, og jeg hadde frysninger nesten hele tiden…

Jeg har tidligere skrevet et helt innlegg om Pripyat og Tsjernobyl som du kan lese her.

Har du kanskje vært noen av disse stedene selv? Hva synes du er det skumleste stedet du har besøkt?

The post Frister det å besøke skumle destinasjoner? appeared first on Renates Reiser.

I år 100 f.Kr. skrev dikteren Antipatros fra Sidon ned en liste på syv byggverk fra antikken som han regnet som underverker. Her stod blant annet kolossen på Rhodos og de hengende hagene i Babylon. Siden den gang har byggverkene gått tapt, en etter en, som følge av krig, jordskjelv og andre ødeleggende hendelser.

Over 2,000 år senere bestemte forretningsmannen Bernard Weber at tiden var kommet for en ny liste. Det er jo tross alt bare ett av de syv opprinnelige underverkene som fortsatt står. Sammen med NOWC ble kåringen et faktum. Over 100 millioner stemmer kom inn, og den 7. juli 2007 ble verdens syv nye underverk offentliggjort. Siden den gang har jeg drømt å besøke dem alle, og i vår – ti år etter kåringen – ble det en realitet.

Colosseum

Besøkt i 2008

Colosseum var det første underverket jeg selv besøkte, og jeg husker at jeg følte det var et stort øyeblikk da jeg endelig fikk se denne kolossen med mine egne øyne. Jeg bodde da i Roma og tok diverse arkeologi- og kunsthistoriefag gjennom UiO’s institutt i byen, og det gjorde at jeg kanskje var mer fascinert av bygningen enn de fleste.

Dette amfiteateret ble innviet i år 80, og hadde sitteplasser til over 50,000 tilskuere på flotte marmorbenker. Dette var antikkens største amfiteater hvor det pågikk dyre- og gladiatorkamper. Colosseum regnes i dag om et av de mest kjente historiske byggverkene i hele verden. Dessverre ble en del av byggverket ødelagt i et jordskjelv på 1300-tallet, men mye står fortsatt i dag, og gir et lite innblikk i hvordan Colosseum måtte være i sine glansdager.

Den Kinesiske Mur

Besøkt i 2009

Den kinesiske mur ble bygget fra og med 1300-tallet, for å stoppe tyrkiske og mongolske stammer fra å plyndre og invadere Kina. Muren er i stor grad mellom seks og ti meter høy, og strekker seg nesten 900 mil gjennom landskapet i det nordlige Kina.

Når jeg ser tilbake, er kanskje den kinesiske mur det av de syv nye underverkene som imponerte meg aller mest. Størrelsen på dette byggverket er bare helt utrolig. Jeg valgte å gå mellom Simatai og Jinshanling, en distanse på litt over en mil, for å se mest mulig av muren på en dag. Det var sinnsykt varmt, og enkelte av stigningene var vanvittige, men jeg gikk rundt i konstant fascinasjon. Muren strakte seg så langt øyet kunne se både foran og bak meg i tåken, og jeg kunne ikke unngå å tenke på alle menneskene som hadde levd og dødd for å reise dette underverket. I begynnelsen var muren flott restaurert, men mot slutten var den mange steder nesten oppsmuldret. Det virker derimot som større deler av muren skal restaureres inn i framtiden.

Petra 

Besøkt i 2011 og 2015

Petra er eneste underverket jeg har besøkt to ganger, dersom man ser bort fra at jeg besøkte Colosseum temmelig mange ganger mens jeg bodde i Roma. Det skulle dessuten bare mangle – et stort sted som dette trenger man lang tid for å utforske på en utfyllende måte. På mine to besøk føler jeg fortsatt at jeg bare såvidt har berørt overflaten.

Denne oldtidsbyen ligger i Jordan, og fungerte som hovedstaden til nabateerne, med en storhetstid mellom år 400 f.Kr. til 300 e.Kr. Dette var sentrum for karavanehandelen, og nabateerne kunne manipulere den naturlige vannforsyningen slik at Petra framstod som en kunstig oase. Petra er mest kjent for sine innhugde fasader rett i bergveggen, og det er utrolig fascinerende å vandre rundt og utforske disse. Byen gikk i glemmeboka på 1300-tallet, og ble ikke gjenoppdaget av vestlige før i 1812 av eventyreren Johann Ludwig Burckhardt.

Taj Mahal

Besøkt i 2012

Taj Mahal i India er absolutt et av de vakreste byggverkene i hele verden. Bygningen er et mausoleum som ble reist av stormogulen Shah Jahan for hans favorittkone, og stod ferdig på midten av 1600-tallet. Taj Mahal er bygget i hvit marmor, og regnes som en muslimsk helligdom og det ypperste av mogulsk arkitektur. Har snakker vi virkelig symmetri og harmoni, både i bygningen og hagen rundt.

Det er vanskelig å forberede seg på storheten til denne bygningen, selv om man har sett tusen bilder av den tidligere. Det er også umulig å forberede seg på menneskemengdene man mest sannsynlig blir å møte der. Vi fikk tipset om å besøke stedet i skumringen, siden besøksmengdene ville være mindre. Det stemte bare til en viss grad.

Machu Picchu

Besøkt i 2014

En av de mest gåtefulle underverkene på denne listen er Machu Picchu i Peru, og det var nok også ett av stedene jeg var mest spent på å besøke. For å bygge på spenningen enda mer, valgte jeg å gå inkatrailen for å komme meg dit. Etter tre dager på vandring gjennom et nydelig peruviansk landskap, var det magisk å se solen stå opp over Machu Picchu gjennom solporten den fjerde dagen. Stedet tar seg flott ut på bilder, men det var historietimen vi fikk da vi kom fram av guiden som gjorde størst inntrykk.

I motsetning til hva de fleste tror var ikke Machu Picchu hovedstaden til inkaene, det var det Cusco som var. Machu Picchu fungerte mer som en slags ferieby for det øverste sjiktet i inkasamfunnet. Stedet ble utvalgt på grunn av dets spesielle geografi, og siden inkaene ikke ønsket å hugge i grunnfjellet, ble byen bygget av løssteiner og nærmest uten mørtel. Til tross for dette er sprekkene mellom stienene flere steder under 1 mm (!). Bare rundt 750 mennesker bodde her om gangen, og stedet ble forlatt etter den spanske invasjonen på 1500-tallet. Først i 1911 ble stedet gjenoppdaget.

Kristusstatuen

Besøkt i 2014

En stor statue høres kanskje ikke ut som noe veldig spesielt, men det som gjorde Kristusstatuen i Rio de Janeiro spesiell for min del, var omgivelsene. Utsikten fra statuen ned ut over Rio, strendene og øyene rundt er storslagen. Statuen i seg selv er også flott, men kanskje det av de syv underverkene som gjorde minst inntrykk. Dessuten var det så mange andre mennesker oppe på det lille platået rundt statuen, at det nesten var vanskelig å puste. Populariteten har alltid sin pris.

Kristusstatuen, eller Cristo Redentor som den heter på portugisisk, er tross alt Rio’s mest kjente og populære byggverk. Den har stått på det 700 meter høye Corcovado-fjellet over Rio siden 1931. Med sine 30 høydemeter er statuen synlig fra mange steder rundt i byen, og fungerer fint som et orienteringspunkt.

Chichen Itza

Besøkt i 2017

I vår fikk jeg endelig sjansen til å oppleve det syvende og siste underverket. Chichen Itza ligger på Yutacanhalvøya i Mexico, og var en varm opplevelse å besøke. Stedet er svært, langt større enn hva man kanskje tror på forhånd. Mange tror kanskje Chichen Itza bare er pyramiden El Castillo, som oftest avbildes, men stedet er altså så mye mer.

Ruinbyen ble bygget av mayaene rundt år 500. Stedet preges av to byggeperioder, og mange av bygningene på stedet er derfor mye yngre. Stedet ble forlatt på 1300-tallet, og gjenoppdaget igjen på 1800-tallet. El Castillo, eller Kukulkanpyramiden, er en av de yngre byggverkene – reist på 1100-tallet. På toppen lå tempelet hvor guden Kukulkan ble tilbedd. Pyramiden er bygget på en slik fascinerende måte, at ved soljevndøgn, treffer sollyset først toppen av pyramiden og beveger seg deretter nedover trappen som en slangekropp, før den til slutt treffer slangehodet i bunnen av trappen. En annen fascinerende arkitektonisk greie er at dersom man klapper i hendene foran nordsiden av pyramiden, spretter lyden tilbake som skriket til en rovfugl. Ellers finner man i Chichen Itza blant annet en svær ballspillarena, hvor kapteinen på vinnerlaget var den som ble ofret til gudene etter kampen var over (!).

Pyramidene i Giza

Besøkt i 2009

Men hva med pyramidene i Giza, tenker du kanskje? De står der jo fortsatt. Og det er helt rett. Pyramidene var egentlig med i avstemningen for verdens syv nye underverker, men det gjorde Egypt opprørt, pyramidene var jo tross alt med på den opprinnelige listen. Dermed ble pyramidene trukket fra listen. De ble heller gitt status som særlig kandidat, og gjør at listen over nåværende underverk egentlig rommer åtte byggverk.

Selv besøkte jeg pyramidene i 2009, og det var ganske stort å endelig stå foran et av verdens opprinnelige underverk. Fire tusen år gamle, kan de nå nesten kalles tidløse. Dersom det ikke skjer noe ekstraordinert, blir de nok stående der de står i flere tusen år framover også. Man kan bare håpe.

Hva med deg, har du besøkt noen av de syv nye underverkene? Lar du slike lister inspirere deg når du velger reisemål?

The post Verdens syv nye underverk appeared first on Renates Reiser.

Man har nesten endeløse muligheter når det gjelder vandreturer i Dolomittene, men rundturen rundt Tre Cime di Lavaredo er en av de mest populære. Man skjønner fort hvorfor.

– Hva, 25 euro for å parkere? Jeg ser sjokkert gjennom bilvinduet på mannen i tollboden.

– Ja, svarer han bare tørt.

– Dette burde virkelig være verdt det, mumler jeg til meg selv mens jeg mottar parkeringsbilletten min, lukker vinduet og begynner kjøringen opp mot startpunktet for vandringen.

Tre Cime, eller Drei Zinnen som stedet heter på tysk, betyr «tre tinder». Dette er et av de mest ikoniske og kjente fjellformasjonene i de italienske Dolomittene. Den største av dem, den i midten, er rett under 3,000 meter høy.

Etter noen minutters kjøring på den bratte, svingete veien, ankommer jeg parkeringen ved refugio Auronzo. Selv om klokken bare er litt over åtte på morgenen, er parkeringen allerede nesten full, og biler står dessuten parkerte på rad og rekke nedover den smale fjellveien.

Jeg tar på meg sekken, og buser forbi alle italienerne som knyter fast de store fjellskoene sine, og leter fram vandrestavene. Å se noen uten vandrestaver i Dolomittene, uansett alder, er ganske sjelden. Derfor synes de nok sikkert jeg er ganske rar.

Fra refugio Auronzo på 2,320 moh til refugio Lavaredo på 2,325 moh er ruten svært lettgått og flat. Grusveien slynger seg langs fjellsiden til Tre Cime, men fra denne vinkelen ser man enda ikke fjellets karakteristiske form. Stupet går bratt ned på høyre side, og nedenfor står kyr i store klynger på grønt gress og varmer seg sammen i morgensolen. Bortenfor stikker taggete fjell opp mot den klare himmelen, opp fra den blådisete dalen nedenfor.

Plutselig hører jeg fløyting, og en liten lastebil med «Heineken» skrevet på siden kommer kjørende rundt svingen mot meg. Grusveien kan ikke være stort bredere enn lastebilen, og jeg ser forskrekket på sjåføren mens han sakte igler seg forbi. En liten feil vri på rattet og neste stopp er dalbunnen flere hundre meter nedenfor… Men dette har han nok gjort før.

Fra Lavaredo fortsetter stien i et noe smalere format opp mot et lite fjellpass, som har gitt hytten jeg nettopp passerte sitt navn. Herfra strekker utsikten seg både vidt og bredt, og Tre Cime begynner å vise sin populære form. Disse tre tindene er stupbratte, og visstnok mange klatreres våte drøm. Fjellformasjonene ble første gang besteget på 1800-tallet, og er i dag populære utfordringer for klatreinteresserte. Ruten opp nordsiden av den største toppen er 550 meter høy, og tar klatrere mellom seks til tolv timer (!). Tror jeg holder meg litt lenger ned i dalen, jeg.

Fra passet Forcella Lavadero fortsetter ruten noe nedover. Noen velger å gå lenger opp i skaret, men den ruten er bratt, full av løsstein og ligger i skyggen. Selv ønsker jeg å nyte morgensolen for alt den er verdt, og følger den mest populære ruten videre.

Til tross for alle bilene på parkeringen, føles ikke området oversvømt av vandrere ennå. Kanskje har enkelte valgt å gå ruten motsatt vei, valgt andre turmål, eller overnattet på refugionene, hyttene, over natten.

– De fleste stopper ved refugioen i Auronzo, forteller en tysker som jeg møter mens jeg stopper for å fotografere de spesielle fjellformasjonene. Han er også på vandring alene.

– Noen går kanskje til Lavaredo og snur der, legger han til. Heldigvis. Tro hvordan det hadde sett ut om alle hadde begitt seg ut på samme vandrerunde, samtidig.

Det føles likevel som det svermer av mennesker når jeg ankommer refugio Locatelli på 2,400 moh. Jeg hører til og med norsk på et tidspunkt, selv om de aller fleste stemmene rundt meg ytrer tysk og italiensk. Mens de fleste slår seg ned ved bordene for en tidlig lunsj, trekker jeg opp i fjellsiden til Torre di Toblin bak hytten, og legger meg i gresset en stund.

Utsikten er upåklagelig. Rett bak hytten troner Tre Cime, som tre brede sverd som pirker hull på himmelen over. Hadde jeg overnattet i hytta med denne utsikten utenfor soveromsvinduet, hadde jeg nok aldri dratt derfra… I alle retninger ser jeg fjell, dramatiske, vakre fjell – og mennesker som nyter å omgås dem. Fra dette området skal man visstnok kunne se helt til det høyeste fjellet i Østerrike!

Her oppe som jeg sitter finner man også restene av gamle huler hvor soldater brukte å sove under første verdenskrig. Dette området utgjorde fram til 1919 grensen mellom Italia og Østerrike-Ungarn, og dermed også fronten dem imellom under krigen. Svært heftige kamper ble utkjempet i området, noe mange menneskeskapte ruiner fra denne tiden minner om.

Plutselig kommer et helikopter flyvende. Motorduringen slår som ekko inn i fjellene rundt og forsterker den allerede fæle lyden. Under det henger en stor beholder, som viser seg være sement til et nytt utbygg ved hytten. Forbi meg passerer det spente klatrere med hjelm på hodet som skal opp en via ferrata til toppen av Torre di Toblin.

Når det begynner å tømmes utenfor refugioen, trekker jeg ned og kjøper meg litt lemonade og en eplestrudel. Jeg setter meg ute i sola, og alt er fryd og gammen til helikopteret kommer tilbake igjen. Plutselig er det som å befinne seg inne i en orkan med vind piskende mot kroppen fra alle retninger, og melisen på strudelen fyker opp i luften som snø.

Veien videre mot refugio Lange Alm byr først på en lang, svingete nedoverbakke, før en nesten like lang oppoverbakke må foresees. Så følger jeg foten av Tre Cime di Lavaredo mot neste stopp. Framme ved hytten møtes jeg av rautende kyr, som svært villig poserer for kameraet.

Det siste stykket tilbake mot Auronzo, og veis ende, er på mange måter lik den første delen av vandringen. Kanskje litt brattere, men med like spektakulær utsikt. Spektakulært er vel kanskje det rette ordet å bruke om Tre Cime, for et landskap som dette tror jeg aldri jeg har sett før. Hvertfall ikke i Europa. Det er så overveldende, at jeg flere ganger tror jeg befinner meg i Nepal eller Peru, for det er det nærmeste jeg kan sammenligne stedet med. Fjellene er ville, dramatiske, tilgjengelige og utilgjengelige på samme tid. Det er lett å skjønne at dette stedet er populært.

Selv om rundturen i normal gange ikke skal ta mer enn tre-fire timer, bruker jeg selv over seks timer på turen. Jeg tar meg god tid, lar meg ikke stresse av de andre vandrerne, og bare nyter den fine dagen. Man skal ikke stresse gjennom fin natur, hverfall ikke når man må betale i store summer for å ankomme den.

Jeg mumlet til meg selv denne morgenen at jeg håpet fjellturen var verdt de 25 euroene, og det var den faktisk. Hvert eneste lille øre. En opplevelse som dette kan man ikke sette en prislapp på.

Praktisk informasjon om turen til Tre Cime di Lavaredo

Hele rundturen er omtrent 9,5 km lang, og tar rundt tre-fire timer å vandre i normalt tempo med stopp. Man følger rute 101 fra Auronzo til Locatelli, og rute 105 fra Locatelli tilbake til Auronzo (enkelte går også rute 101 tilbake igjen, da det er mindre stigning på denne). Høydeforskjellene på turen er rundt 400 meter.

For å komme til Tre Cime, må man kjøre mot tettstedet Misurina, 17 km unna byen Cortina D’Ampezzo i de italienske Dolomittene. Herfra følger man skilt mot Auronzo/Tre Cime, og halvveis opp fjellveien må man betale 25 euro per bil for parkering (eller 40 euro for campingbil og 15 euro for motorsykkel).

Det skal også finnes buss fra nærliggende Cortina og Dobbacio man kan ta opp til startpunktet. Det tredje alternativet er å parkere nede i bakken, eventuelt i Misurina, og vandre til opp til Tre Cime. Dette vil by på en rundt 600 meter høydestigning. Det er også mulig å vandre dit fra andre hytter/refugios i området. Mer informasjon om transporten finner du her.

Siden dette er en nasjonalpark har man ikke lov å telte innenfor parkgrensene. Hvis man likevel ønsker å overnatte i parken, kan man kontakte de ulike refugioene, og skaffe overnatting der. Dette må gjøres i svært god tid i forveien, da det er begrenset med rom og refugioene er en svært populær overnattingsform i regionen.

Husk gode sko, en varm jakke, vann og litt niste i sekken. Man er likevel aldri langt unna mat og drikke så lenge refugioene er åpne (noe de er stort sett hele sommerhalvåret).

Har du vandret i Dolomittene selv, eller er det noe du kunne tenke deg?

The post En vandretur rundt Tre Cime di Lavaredo appeared first on Renates Reiser.

Reklame

Italia var mitt første favorittland, og siden den gang har jeg reist dit flere ganger og dessuten bodd der og studert. Det var likevel ikke før denne gang at jeg har testet ut å leie bil og prøve meg på bilkjøring i Italia. Rett og slett fordi den offentlige transporten er veldig bra i landet. Denne gang var det derimot annerledes. Jeg skulle ikke til noe storby eller langs kysten, men opp i fjellene nord i landet. I Dolomittene er det ofte langt mellom bussene, slik at å ha egen transport både er praktisk og gir stor frihet.

Italia har et gigantisk veinett, med over 6,400 km motorvei, og 288,000 km med sekundærveier, så man slipper ikke opp for kjøreruter med det første. Med egen bil kan man kjøre hvor man vil, når man vil, nærmest uten begrensninger. Spesielt når man skal på vandreturer kan det være greit, da man kan bruke akkurat så lang tid man ønsker på turene, og starte når man ønsker, uten å måtte være avhengig av en buss (hvis man er så heldig at bussen faktisk går til det området i det hele tatt). Likevel er det en del momenter med bilkjøring i Italia som er annerledes fra hjemme, og som kan være greit å forberede seg på.

Bilkjøring i Italia

Veiene i Italia består for alt fra slyngete småveier langs kysten eller oppe i fjellene, til gigantiske motorveier med flerfoldige kjørefelt. Sistnevnte kalles autostradaer, og gjør at man hurtig kommer seg frem mellom de større italienske byene. Farten har derimot sin pris, og alle disse veiene er tollbelagte. Man trykker for å få en billett når man kjører inn på autostradaen, og denne må man ta vare på til man skal kjøre ut av veien. Da betaler man enten i automater eller til betjening. Mister man billetten, må man betale helt fra starten av veien (og det kan bli dyrt!). Et priseksempel er at jeg betalte 16 euro fra Belluno via Venezia til Verona (en strektning på et par timer og rundt 225 km).

Dersom man ikke er vant til kjøring på store motorveier, kan dette i blant føles både stressende og uoversiktlig, spesielt der det er mange kjørefelt, og man leter etter skilt videre. Svært mange kjører langt fortere enn fartsgrensene viser. Hold deg til høyre til du blir komfortabel med kjøringen.

Italienere virket generelt glade i å tute, ligge svært nært bilene foran, kjøre forbi på merkelige og lite oversiktlige steder og kjøre fort – svært fort. Bilkjøring i Italia kan altså være utfordrende, men samtidig veldig givende.

Fartsgrenser

Selv om man holder fartsgrensen, vil man oppleve at italienerne ikke bryr seg med å holde en trygg avstand til bilene foran seg – da er det viktig å ikke bli stresset av dette, stopp heller og slipp forbi dersom det ikke er muligheter for forbikjøring (kjør defensivt).

• Fartsgrensen på autostradaen er 130 km/t
• Fartsgrensen på åpne veier er 110 km/t
• Fartsgrensen i tettbebygde strøk er 50 km/t
• Fartsgrensen gjennom små bykjerner er ofte 30 km/t

Det skal derimot sies at midlertidige fartskilt, som f.eks. i forbindelse med veiarbeid, var det ingen av bilene rundt meg som brydde seg om, ei heller 30-sonen inne i byene.

Drivstoff og bensinstasjoner

Bensinstasjonene langs autostradaene er ofte åpne 24 timer i døgnet, mens på landeveiene er åpningstidene langt kortere på dagtid (ofte stengt til lunsj, på natten, samt på søndager). Både ved autostradaene og langs landeveien kan du oppleve at betjeningen på bensinstasjonen fyller på bilen for deg

Drivstoffprisene er ofte dyrere på bensinstasjonene langs motorveiene, men på den andre siden bruker man også ofte mindre bensin når man kjører på disse veiene da de er mer direkte enn landeveiene. Mange steder står det skilt med dagens priser hos de ulike besinstasjonene langs motorveien, slik at man kan velge å stoppe hvor prisene er best. De laveste prisene så jeg alltid hos selskapet Eni.

Tips når man skal leie bil i Italia

• Når man skal leie bil kan det være en fordel med automatgir, spesielt dersom man skal opp i fjellene og kjøre.
• Er man under 25 år og skal leie bil må man betale et ekstra gebyr.
• Når man leier bil i Italia, så er det ofte veldig høy egenandel på forsikringen (her snakker vi flere tusen euro), og man kan betale en daglig sum for å redusere eller fjerne egenandelen helt. Dette er ikke veldig billig, men selvsagt billigere enn hva man må betale dersom det skjer noe. Der jeg leide kostet det 15 euro dagen å fjerne egenandelen.
• Prøv alltid å få en avtale hvor man leverer bilen med full tank, så slipper man å betale dyre gebyrer for drivstoffet hos utleiefirmaet.
• Hvis du vil spare penger, så prøv å unngå å hente ut bilen ett sted og levere bilen et annet sted. Enveisavgiftene kan være ganske dyre.
• Er du alene i bilen kan det være en stor fordel med GPS (kanskje ellers også), men jeg klarte meg med bare kart, veiskilt, og google maps når jeg stoppet og var usikker på veien videre.

Hva burde man gjøre ved biljøring i Italia?

• Det viktigste er kanskje det å beregne god tid; i fjellene må man svært ofte over fjellpass, med svingete smale veibaner, og på motorveiene kan man misse en utkjørsel og måtte kjøre omvei for å komme dit man skal.
• Ta med deg tålmodigheten. Ikke la deg stresse av egoistiske italienske sjåfører som ikke kjenner til 1003-regelen, og som gjerne legger seg tett inntil for å kjøre forbi rett foran en sving, selv om det ligger tyve biler foran deg som kjører sakte pga alle svingene. Pust ut, og kjør forsiktig.
• Til tross for punktene ovenfor; velg landeveiene. Det er begrenset hva man ser fra motorveiene, og Italia er et fantastisk nydelig land som virkelig burde sees.
• Husk dessuten å parkere på anviste steder. Parkering koster penger i Italia (ofte temmelig mye), så bo gjerne utenfor bykjernene dersom du har bil, på hoteller som har gratis parkering inkludert.

Hva burde man ikke gjøre?

• Bilkjøring i Italia med promille i blodet er strengt forbudt, og promillegrensen er på 0,5, så vent med vindrikkingen til du kommer fram for kvelden.
• Det er også strengt forbudt å bruke mobiltelefon når man kjører, uten handsfree, så legg telefonen i lomma og stopp dersom du er nødt til å bruke den.
• Husk også alltid å ha på setebeltene, dette er påbudt for alle i bilen.
• I mange byer er det ulovlig å kjøre inn i bykjernen uten spesiell tillatelse, så undersøk dette før du drar, og slipp de store bøtene.
• Barn under 12 år har ikke lov til å sitte i forsetet

Å leie bil versus å eie egen bil

Lurer du på om det er best å kjøre til Italia med egen bil, eller å leie bil når du kommer dit? Auto Europe har i 2017 gjort en undersøkelse hvor de har spurt 4,000 bileiere om deres holdning til bilbruk og kostnadene relatert til å eie bil, og mange av konklusjonene er ganske overraskende. Gjennom et liv betaler man som bileier i gjennomsnitt over 100,000 kroner i både EU-kontroller, parkeringsavgifter og skatter og avgifter. I service og forsikringsavgifter betaler man rundt 300-400,000 kroner, og i drivstoff over 800,000 kroner! Det blir jo en del, i tillegg til å faktisk betale for å kjøpe selve bilen. Å bruke over 2 millioner på bilbruk gjennom et liv (kostnadene for selve bilen(e) kommer utenom), er altså ikke uvanlig. Tenk hvor mange feriereiser det kunne blitt!

Det viser seg hvertfall at det er langt billigere å leie bil, enn det koster å eie bil. Så dersom du ikke er fullstendig avhengig av bil i hverdagen, kan det være en idé å vente med biljøringen til du skal på ferie, og heller leie bil dit du drar. Les og se mer fra Auto Europes undersøkelse i denne morsomme plansjen, kanskje finner du enda flere overraskende resultater?

Hva er dine tanker om bilferie og bilkjøring? Kunne du tenke deg å teste ut bilkjøring i Italia på en bilferie i landet?

The post Tips til bilkjøring i Italia appeared first on Renates Reiser.

Dolomittene må være et av de vakreste og mest dramatiske naturområdene i Europa. Fjellområdet ligger nord i Italia, på grensen mot Østerrike, og er et eldorado for fjell- og vandreturer.

Dolomittene er en del av alpeneregionen, og består av de italienske provinsene Syd-Tyrol, Belluno og Trentino. Deler av regionen tilhørte tidligere Østerrike, og både språket, maten, arkitekturen og navnene på fjell og landsbyer gjenspeiler dette. Fjellene her er annerledes fra fjellene lenger nord i Alpene. Dalene er smale og frodige, mens grå fjellvegger stiger rett opp mot himmelen og danner de spisseste fjelltoppene du kan tenke deg. Her kan man vandre i ukesvis fra rifugio til rifugio, eller velge å bevege seg rundt med bil og heller ta dagsturer til ulike fjell og rifugios (fjellhytter), slik jeg gjorde.

Ingen av turene jeg gikk, og beskriver nedenfor, er spesielt krevende, og de kan derfor passe de fleste. Mange steder i Dolomittene finnes det fjellheiser som tar deg opp i høyden fort og enkelt (men ikke alltid billig) både sommer og vinter, og gjør fjellområdene tilgjengelig for alle. Felles for alle turene nedenfor er at de tar deg tett inntil den spektakulære naturen, uten at man er nødt til å bruke hele dagen eller alle kreftene man har på å komme seg dit.

1. Rifugio Delle Odle/Geisleralm

Utgangspunktet til fjellhytta Geisleralm, eller Rifugio Delle Odle på italiensk, er landsbyen Santa Maddalena i Val di Funes/Villnöss i Dolomittene. Her fortsetter man på veien videre til Ranui, like ved den bittelille kirken med samme navn. Her finner man en stor parkering hvor man kan sette fra seg bilen, og komme seg i vandringen. En av de mest populære turene herfra er opp til fjellstuen Geisleralm. Ruten er 5,5 km lang én vei og stigningen er på ca. 600 høydemeter. Ruten består av grusvei og er skiltet hele veien opp, og man følger rutenummer 28 og 34. Det var skiltet at turen skulle ta 2 timer og 10 minutter opp, men jeg brukte 1 time og 30 minutter. Svært lettgått tur da ruten består av grusvei hele veien opp.

Geisleralm ligger på 1,998 moh, og søndagen jeg besøkte var det nærmest fullt der oppe av barnefamilier og vennegjenger som hadde samlet seg der for å være ute i solen. Restauranten var nesten full, men jeg fant meg likevel et bord og fikk bestilt deres omelett med ost og et stort glass hjemmelaget bringebærsaft. Det kostet meg 11 euro, så stedet kan ikke akkurat kalles billig. Omgivelsene er derimot priceless. Når man skal ned igjen følger man samme ruten tilbake. Har man flere dager tilgjengelig, er dette stedet utgangspunktet for flere turer inn gjennom fjellene.

2. Seceda

For å komme seg opp til høyfjellsplatået Seceda på 2,519 moh, kan man ta fjellheisen fra Ortisei. Det er ikke akkurat billig, og koster 30 euro tur/retur. Men du kommer deg opp på rundt 20 minutter, i motsetning til timene du må bruke dersom du skal gå opp og ned derfra til fots. Man kan også betale 20 euro for å ta fjellheisen opp, og bruke beina til å gå ned igjen.

For å vandre litt rundt der oppe, valgte jeg å følge rute 1/2B til fjellhytta Pieralongia. Den var skiltet til 45 minutter hver hvei. Jeg brukte nok en god del lenger tid, siden jeg til stadighet gikk utenfor ruten for å se på utsikten eller ta bilder. Fjellformasjonene der oppe er bare helt spesielle. Litt gøy var det også at jeg kunne se ned til Geiseralm derfra.

Ved Pieralongia gikk det både kyr og selskapsyke esler på sommerbeite. Jeg satte meg ned og bestilte en topfenstrudel (med ost) og nypresset eplejuice til 8 euro. På vei tilbake til fjellheisen gikk jeg via den øverste toppen der oppe, hvor korset står. Utsikten herfra er nesten helt ubeskrivelig. Jeg traff også på et tysk ektepar som hadde reist hit i 14 dager hvert år i 20 år for å vandre, og sa de aldri ble lei av de italienske Dolomittene. Det skjønner jeg godt!

3. Passo Gardena

Fra fjellpasset Gardena, som man kan kjøre opp til, har man mange vandremuligheter. En av dem er opp til Forcella Danter les Pizes (2,469 moh) ovenfor passet. Det er en seig tur opp, siden det er såpass bratt, men det gjør også at høydemeterne går fort. Man starter med å vandre opp fra Hotel Cir (2,121 moh) som ligger på passet, vandrer via Rifugio Jimmy, og fortsetter så videre opp rute #2. Landskapet der oppe er helt merkelig, og så ut som noe tatt rett ut fra månen. Steinsøyler og merkelige formasjoner overalt. Utsikten på vei opp er spesielt flott mot Sella-massivet og den spesielle Plattkofel. Alt det man ser rundt seg var dessuten engang havbunn og korallrev, det er litt spesielt å tenke på.

Jeg brukte 1 time og 15 minutter opp fra Hotel Cir til toppen med noen puste- og fotostopp, og noe under det ned igjen. Har man bedre tid enn hva jeg hadde, kan man følge rute 2 videre et par timer til rifugio Puez, og derfra ned i Gardena-dalen.

Har man ikke bil, kan man komme seg opp til Passo Gardena med fjellheisen Dantercëpies fra Selva de val Gardena, nede i dalen.

4. Lago di Sorapis

Den kanskje vakreste fjellsjøen i Dolomittene må være Lago di Sorapis. på 1,923 moh. Utgangspunktet for denne turen er fjellpasset Tre Cruces, like utenfor byen Cortina d’Ampezzo. Her finner man godt med parkering, selv i høysesongen (men det kan lønne seg å enten være tidlig ute, eller komme utpå ettermiddagen). Man følger rute 215 hele veien, som er skiltet mot Lago di Sorapis og Rifugio Vandelli. Jeg brukte 1 time og 45 minutter opp i jevn gange, selv om det stod skiltet som 2 timer og 30 minutter. Det virker som alle disse skiltene beregner god tid. Ruten er ca. 1,1 km lang, og har en stigning på ca. 300 høydemeter. Enkelte partier var noe utsatte, og sikkert krevende for de med høydeskrekk. Stien er der bare en halvmeter bred, med stup flere hundre meter ned på den ene siden. Her er det festet stålkabel som man kan holde seg i. Andre steder er det satt inn trapp for å lette gåingen på de bratteste partiene. Husk å se rundt deg, utsikten til fjelltoppene på andre siden av dalen er helt fantastisk. Spesielt til magiske Monte Cristallo.

Det var temmelig folksomt der oppe da jeg ankom utpå ettermiddagen, og det ødela litt av magien med dette stedet. Jeg gikk derfor for å spise ved Rifugio Vandelli, i håp om at enda fler hadde forlatt sjøen da jeg kom tilbake. Og det hadde de! Endelig fikk jeg nyte den melkehvite sjøen i all dens skjønnhet, uten femhundre andre mennesker og barn løpende rundt.

Det finnes også en mulighet for å gå en annen rute ned igjen, rute 216, men denne skal være mye brattere, lengre og krevende. Jeg tuslet derfor samme rute ned som jeg kom.

5. Tre Cime di Lavaredo

Tre Cime, eller Drei Zinnen som stedet heter på tysk, betyr «tre tinder». Dette er et av de mest ikoniske og kjente fjellformasjonene i de italienske Dolomittene, og et av de mest populære stedene for vandreturer. Man kan kjøre fra Cortina d’Ampezzo opp til rifugio Auronzo på 2,320 moh (men da må man betale 25 euro per bil i parkeringsavgift), og velge seg en av de mange vandrerutene i området. Jeg valgte å gå den tradisjonelle rundturen rundt Tre Cime, og fulgte derfor rute 101 videre til rifugio Lavaredo, og derfra videre til rifugio Locatelli 2,400 moh, som er halvveispunktet. Herfra får man den mest ikoniske utsikten ut mot de tre fjelltoppene. Her koste jeg meg med en eplekake, og ønsket jeg var en av dem som hadde vært tidlig nok ute med å bestille overnatting her.

Mange velger å snu her og gå rute 101 tilbake igjen. Andre velger å heller følge rute 105 videre til rifugio Lange Alm, for å gjøre det til en skikkelig rundtur. På denne måten får man se fjellene fra alle vinkler, og komme tett opptil den dramatiske naturen. Man skjønner fort hvorfor denne vandreturen er en av de mest populære i området, utsikten man har hele veien tar rett og slett pusten fra deg.

Jeg har skrevet et eget innlegg om fotturen rundt Tre Cime, som du kan lese her.

På kartet nedenfor kan du se plasseringen til de fem ulike fjell- og vandreturene.

Har du vandret i Dolomittene selv, eller er det noe du kunne tenke deg?

The post Fem fine fjellturer i Dolomittene appeared first on Renates Reiser.

Det er ikke til å stikke under en stein at jeg stort sett drar til nye steder når jeg først skal reise. Det er det mange grunner til. Først og fremst fordi reising for min del i stor grad handler om å oppleve og lære nye ting, utvikle meg og utforske. Fordi det å besøke nye steder lettere dytter meg ut av komfortsonen, noe jeg føler vi alle har behov for en gang i blant. Men det er også litt fordi jeg har hatt så mange fine opplevelser på mange av de stedene jeg har besøkt at jeg er redd for at ting skal endres om jeg drar tilbake.

Til tross for at jeg oftest reiser til nye steder når jeg først skal reise, er det likevel svært mange steder og land jeg kan tenke meg å reise tilbake til. Landene jeg nevner i dette innlegget er i grunn bare noen av dem, og de står i ingen spesiell rekkefølge.

Storbritannia

Storbritannia er nok en av de landene jeg aldri vil få nok av. Jeg har vært der 9-10 ganger sålangt, hvorav turen har gått innom London hele syv av gangene. Ellers har jeg utforsket både Nord-Irland og Skottland, men enda ikke Wales. Jeg har de siste par årene hatt ekstremt lyst til å besøke Skottland igjen, så dette håper jeg å få til så snart som mulig. Kanskje allerede i 2018? Dessuten har vandringen langs Hadrian’s Wall stått på reiseønskelisten i mange, mange år nå. På tide å oppfylle det punktet, tenker jeg.

Les mer om turene til Storbritannia her.

Albania

Albania reiste jeg til i 2014, og jeg ble i grunn frelst med en eneste gang. Siden jeg hadde dårlig tid, valgte jeg å fokusere på byene Berat og Gjirokaster i denne omgang. Her vandret jeg i timesvis langs de brosteinsbelagte gatene, beundret den gamle arkitekturen, utforsket de gamle borgene og traff hyggelige lokale. Dessuten spiste jeg flere kilo av den deilige shope-salaten. Neste gang drømmer jeg om å utforske den vakre kysten, og ikke minst de dramatiske fjellene i nord. Går alt etter planen, drar jeg også tilbake hit allerede i 2018.

Les mer om Albania her.

USA

Dette svære landet har jeg besøkt fire ganger, men jeg blir aldri lei. De største byene som New York, Los Angeles, Las Vegas og San Francisco, har jeg besøkt 2-3 ganger, men de er jo så store at man slipper aldri opp for ting å se eller gjøre. Det samme gjelder i grunn landet generelt. Så langt har jeg vært så heldig å kjøre landet på kryss og tvers, alt fra New York ned til Key West, Chicago til Los Angeles og derfra opp til San Francisco, og enda litt til. Mange av disse stedene kunne jeg tenke meg å dra tilbake til, men først og fremst ønsker jeg å bli bedre kjent med de nordligste statene i landet neste gang jeg tar turen til USA.

Les mer om reisene til USA.

Italia

Italia var alltid drømmelandet mitt i barndommen før jeg begynte å reise noe særlig utenfor Norden. Første gang jeg besøkte landet var i 2007 da jeg besøkte Venezia med min daværende kjæreste. Jeg gikk rundt med stjerner i øynene hele turen. I 2008 gikk turen til Roma, hvor jeg bodde en stund og tok fag ved det norske instituttet der, da fikk jeg også besøke steder som Pompeii, Napoli, Firenze og Pisa. Siden den gang har det blitt et par turer til, blant annet til Milano, Cinque Terre og nå senest Gardasjøen og Dolomittene. Til Italia vil jeg nok alltid tilbake. Jeg har enda til gode å se mer av Toscana og Piemonte, mer av kysten, fjellene og ikke minst Sicilia.

Les mer om reisene til Italia.

India

I 2012 reiste jeg på gruppetur til India, og fikk sett og opplevd ganske mye på de 10 dagene vi hadde i landet. New Delhi, Agra, Jaipur, Orchha og Varanasi. Jeg fikk feiret holi, og fikk innblikk en kultur som var helt annerledes fra den jeg kjente fra før. India var på mange måter et kultursjokk, og møtene med de fattige i landet (som det er så mange av) satt store spor i meg. Neste gang jeg drar til India, vil jeg gjerne utforske Karala-området i sør, mer av Rajasthan, kanskje Darjeeling og ikke minst de nordligste områdene av landet og fjellene der, som f.eks. Ladakh.

Les mer om India her.

Frankrike

Frankrike besøkte jeg første gang i 1997 på bilferie i Europa med familien. Landet falt i smak, for jeg har senere returnert flere ganger, senest i 2013 da jeg besøkte Provence. Jeg leide sykkel på pensjonatet jeg bodde på og dro rundt for å overvære lavendelblomstringen, men jeg hadde uflaks, for den var litt sen akkurat det året. Så lavendelblomstringen i Provence har jeg dermed fortsatt til gode. Spesielle Mont-Saint-Michel har jeg også lenge hatt lyst til å se med egne øyne, og ikke minst de fargerike, gamle byene Annecy og Colmar. Det er i grunn mye av dette landet som frister til et nytt besøk. Bare jeg slipper å spise snegler igjen…

Les mer om Frankrike her.

Romania

Romania beskriver jeg fortsatt som eventyrlandet. Aldri har det føltes mer som å befinne seg i et av de gamle eventyrene til Asbjørnsen og Moe eller Brødrene Grimm. Fargene føltes klarere enn ellers, arkitekturen var som fra sidene fra barndommens eventyrbøker og naturen likeså. Jeg tilbrakte noen dager i Transylvania i 2013, men jeg skulle så veldig gjerne reist tilbake, sett noen av stedene jeg så på nytt, og ikke minst utforske nye steder i landet. Ja takk til flere slott, mer natur og enda flere fargerike landsbyer.

Les mer om reisen til Romania her.

Indonesia

Indonesia består av over 17,000 øyer, og ved mitt forrige besøk i 2015 besøkte jeg fem av dem. Jeg har med andre ord litt igjen! Sist utforsket jeg Bali, slappet av på Gili Meno, klatret på en vulkan på Lombok, og dro på jakt etter komododrager på Rinca og Flores. Jeg kunen tenke meg å besøke disse øyene flere ganger, men gang står nok også noen av de andre øyene Indonesia består av for tur. Jeg vil gjerne se jungel og orangutanger i det fri på øyene Sumatra og den indonesiske delen av Borneo (Kalimantan), se vulkaner og gamle helligdommer på Java og besøke Toraja-folket på Sulawesi med sine svært spesielle tradisjoner.

Les mer om Indonesia her.

Kina

Kina er et gigantisk land, faktisk verdens fjerde største i areal, og verdens største når det gjelder befolkning. Det sier seg selv at jeg derfor bare så vidt berørte overflaten på besøket mitt i 2009. Den gang kom jeg inn til Beijing med den transmongolske jernbanen fra Moskva, og ble bedre kjent med byen og den kinesiske mur. Deretter gikk turen til Xian og terrakottahæren, før den fortsatte til Chengdu og pandaene, fjellene i Yangshuo og ble avsluttet i millionbyen Hong Kong. Visuelt sett er Kina et nydelig og variert rike, som jeg gjerne vil se mer av. Neste gang håper jeg å komme meg til Hunan-provinsen, kanskje gjøre et nytt forsøk på å se Leshan Giant Buddha og ikke minst – Tibet. Dessuten vil jeg gjerne reise langs Silkeveien i Kina også, og besøke steder som f.eks. Kashgar, og se mumiene i Urumqi.

Les mer om Kina her.

Island

Jeg fikk endelig besøke Island i 2014, etter å ha drømt om sagaøya i mange år. På de få dagene tilgjengelig fikk vi kjørt langs sørkysten, og stoppet innom mange spennende steder der. Vi fikk også kjørt den gyldne sirkel, spasert rundt i Reykjavik og tatt et bad i den blå lagune. Neste gang jeg drar tilbake, vil jeg gjerne utforske nordkysten, og kanskje kjøre hele ringveien rundt øya, med et gjensyn med stedene i sør også. Jeg skulle også veldig gjerne dra på en lengre ridetur på Island, helst i en hel uke. Hadde det bare ikke kostet så fryktelig mye, så hadde jeg nok allerede satt på flyet bortover.

Les mer om Island her.

Tadsjikistan

Dette lille, fattige landet i Sentral-Asia tok meg med storm. Aldri før har jeg sett mer trollbindende fjell, krystallklare sjøer og områder blottet for turisme. Menneskene var noen av de mest gjestfrie jeg har vært borti, alle jeg møtte gjorde det til sin oppgave at jeg skulle bli tatt godt imot og tatt vare på. Hele opplevelsen kan sammenlignes som den varme omfavnelsen man får hos bestemor. Hit skal jeg absolutt tilbake for å se mer, og da står definitivt Pamir Highway (en tur langs en av verdens høyeste veier) for tur.

Les mer om Tadsjikistan her.

Nepal

Det er kanskje ikke noe overraskelse at jeg er glad i fjell, og Nepal har mange av dem. Det er en av grunnene til at jeg vil ha et gjensyn med dette landet. Sist jeg besøkte, var jeg blant annet innom Kathmandu, Pokhara, Buddhas angivelige fødested og Chitwan nasjonalpark. Neste gang har jeg et stort mål for øyet – Mount Everest Base Camp. Sist jeg besøkte dro jeg på tur med småfly for å se på dette kjempefjellet, og bestemte meg for at neste gang skulle jeg bruke egne bein for å komme enda nærmere. Jeg håper det blir snart.

Les mer om Nepal her.

Tanzania

Jeg besøkte Tanzania i 2011 som en del av en lengre overlandreise i Øst-Afrika. Vi fikk noen fantastiske safariopplevelser, så en natur utav denne verden og fikk nyte late dager i vakre omgivelser på Zanzibar. Likevel var det et sted som jeg ikke fikk besøke i denne omgangen, og det var fjellet Kilimanjaro. Vi fikk så vidt se kjempen da vi kjørte fra Arusha, og jeg bestemte meg for at en vakker dag skal jeg stå på toppen. Tiden får vise om drømmen blir virkelighet. Det hadde ikke skadet med et gjensyn med Zanzibar etterpå heller.

Les mer om Tanzania her.

Marokko

Marokko fikk jeg bli bittelitt kjent med på en fartsfylt og kort reise sammen med andre reisebloggere i 2014. Vi besøkte blant annet soukene i Marrakech, glampet i ørkenen, lærte å lage marokkansk mat, og ziplinet ved foten av de snødekte Atlasfjellene. Dette er på mange måter et svært eksotisk land, med kort reisevei fra Norge. Derfor er det nesten litt rart at jeg ikke har reist tilbake enda for å se mer av landet. En tur ut til ørkendynene frister fortsatt, og ikke minst et besøk til den blå byen Chefchaouen. Neste gang skal jeg også ha med meg et av de vakre brudeteppene hjem igjen.

Les mer om Marokko her.

Sånn. Jeg kunne sikkert ramset opp et tyvetalls land til, som Mongolia, Vietnam, Portugal, Mexico, Luxembourg, Kroatia, Bolivia, Peru, Guatemala, Polen, Tyskland, Brasil, Belgia og så videre, men jeg skal prøve å begrense meg.

Hvordan velger du selv reisemål? Liker du helst å dra tilbake til steder du allerede har besøkt, eller vil du til nye steder?

The post Steder jeg gjerne reiser tilbake til appeared first on Renates Reiser.

Er det bare meg, eller går årene raskere og raskere? Nok en gang er tiden kommet for å  oppsummere reiseåret som har vært. Det har også i år vært en fin blanding lengre og kortere reiser, og totalt har tre kontinenter og 13 land blitt besøk i reiseåret 2017, hvorav 10 av dem er nye.

Året som snart er over har bydd på mange nye opplevelser og eventyr, og totalt rundt hundre reisedøgn. Jeg har tilbakelagt temmelig mange mil med buss, tog og bil, og besøkt mange nye fjelltopper. Jeg har blitt kjent med fantastiske mennesker, og lært mye nytt om kulturer som tidligere var fremmed for meg. Jeg har stort sett reist alene, og i flere tilfeller dyttet meg selv langt ut av komfortsonen. For fem år siden hadde jeg aldri trodd at jeg skulle ake ned en 500 meter høy vulkan på et plankebrett, snorkle med haier eller reise alene rundt i Iran. Lille, forsiktige meg. Likevel er det ting som dette som til stadighet får meg til å søke utover, pushe mine egne grenser, lære og vokse. Hver eneste reise gir meg så utrolig mye, og jeg er evig takknemmelig over å ha lov og mulighet til å kunne bli kjent med denne eventyrlige planeten vi bor på.

Det har derimot ikke bare vært gull og grønne skoger på reisene i år heller. Jeg ble befølt på gata i Iran, ble vekket midt på natten i Costa Rica av naboene mine på gjestehuset som var blitt ranet mens de sov, ble så solbrent på rumpa i Belize etter snorkling at jeg ikke kunne sitte ordentlig på dager og fortsatt har skille, gikk våren og pilegrimsvandringen i Spania med svært vondt i korsryggen og fikk etterpå påvist prolaps, fryktet for livet på den svært humpete båtturen over til Isla de Ometepe i Nicaragua, og over ti timer forsinket på skrangebussen til El Salvador… Dessuten har jeg hele tre ganger i år vært ekstremt farlig nært å miste langdistanseflyene mine (på grunn av forsinkelser), som ville sprengt reisebudsjettet og reiserutene fullstendig. Merkelig nok ordnet det seg likevel. Det gjør heldigvis som oftest det.

Jeg nærmer meg med stormskritt 100 land, og selv om det ikke er antallet som skal bety noe, synes jeg fortsatt det er stas at jeg har rukket innom så mange fantastiske steder på mitt 31-årige liv. Jeg håper reiselykken fortsetter å følge meg, og gleder meg virkelig til alle de spennende opplevelsene og destinasjonene, både nye og gamle, som står på planen for 2018 (da var den egotripp-talen over, hehe, og jeg kan begynne å oppsummere året).

Januar og februar

Jeg startet reiseåret 2017 med Reiselivsmessen i Oslo, hvor jeg var en av de syv nominerte til Årets Reiseblogger. Noen seier ble det ikke, men det var likevel gøy å treffe de andre bloggerne igjen og gjøre nye bekjentskaper. Deretter dro jeg direkte til Sør-Spania og regionen Andalucia. Jeg reiste rundt med tog i ei uke, så massevis av appelsiner, palmer og spennende byggverk, og besøkte blant annet Sevilla, Malaga, Granada, Cordoba og Ronda.

Jeg dro også innom Gibraltar, traff apekatter, så den enorme steinen og fikk et gjensyn med skikkelige britiske scones etter altfor mange år uten. 2018 må virkelig by på en reise tilbake til Storbritannia altså.

Mars og april

Da mars kom var det endelig tid for den store rundreisen i Mellom-Amerika, som varte inn i april. Det hele startet i grønne, frodige og herlige Costa Rica. Her fikk jeg lære hvordan sjokolade blir laget, badet i Atlanterhavet, sust mellom tretoppene på zip-line, vandret i regnskogen, og sett blant annet dovendyr, slanger og apekatter i det fri.

En av stedene jeg falt mest for var Nicaragua. I dette spennende landet fikk jeg blant annet aket ned fra en vulkan, opplevd øylivet på vakre Ometepe på to hjul, sett flott gatekunst i Leon, vandret blant fargerike bygninger i Granada og sett lava boble rundt inne i vulkanen Masaya.

Mange velger å unngå El Salvador på en rundreise i Mellom-Amerika, på grunn av landets kriminalitet og rykte. Selv tenkte jeg at jeg liksågreit kunne dra innom når jeg først befant jeg i regionen. Jeg ankom hovedstaden San Salvador midt på natten etter det som føltes som verdens lengste busstur. Jeg skulle etter planen egentlig bo der, men endte heller opp i landets nest største by, Santa Ana. Der ble det mer klatring på vulkaner, og nye bekjentskaper.

Honduras svippet jeg i grunn bare såvidt innom, og hadde noen svært fine dager i Copan Ruinas. Målet for destinasjonen var mayaruinene like utenfor byen, men jeg ble så overraskende sjarmert av selve byen, at jeg ble der lengre enn planlagt.

Guatemala var et land jeg nesten visste jeg kom til å like før jeg ankom, og jeg hadde stort sett rett. Det var plutselig langt flere turister i gatene, og jeg kunne knapt gå fem meter i Antigua uten å bli spurt om å kjøpe noe, men likevel ble jeg sjarmert i senk. Lake Atitlan ble en favoritt, og jeg stekte marshmallows på vulkanen Pacaya. Byen Flores i nord, var også et trivelig sted og ruinbyen Tikal var dessuten et stort høydepunkt!

I Belize dro jeg til Caye Caulker, og fikk endelig noen rolige og avslappende dager på «stranda». Det vil si, det er lite strender på øya, men nok av strandliv. Så spesielt avslappende var det kanskje heller ikke da jeg skulle snorkle med rokker og haier bare centimeter unna meg, men gøy var det hvertfall!

Rundreisen ble avsluttet i Mexico, med noen flotte dager i Tulum, som bød på strand, mayaruiner og jakten på byens nydelige veggmalerier. Deretter dro jeg lenger inn i landet til Valladolid, hvor Chichen Itza, gammel arkitektur og cenoter stod på programmet. Den siste dagen hadde jeg planlagt å besøke en rosa sjø (!), men det måtte avlyses da jeg ble akutt syk om natten… Heldigvis bød nok en mulighet til å se et slik sted på seg, senere på året.

Mai og juni

I mai dro jeg tilbake til Spania. Denne gang til Madrid, og områdene lenger nord. Med meg hadde jeg mamma, og vi skulle på pilegrimsvandring til Santiago de Compostela! Det ble 5 dager og 11,5 mil gjennom blomsterenger, eukalyptusskoger og søte, gamle landsbyer. Vi drakk sikkert litervis med vin, spiste god mat og traff mange hyggelige og inspirerende sjeler. Det hele toppet seg med ankomsten til Santiago, og pilegrimsgudstjenesten på kvelden med den enorme botafumeiroen svingende gjennom kirkerommet rett ovenfor hodene våre.

Juli og august

Sommeren i år viet jeg fullstendig til Nord-Norge, den kanskje vakreste regionen i verden? I tillegg til å bruke svært mye tid på hytta, dro jeg også over til Lofoten, hvor fjellturer og teltliv stod på menyen. Jeg var også innom den bittelille øya Myken, som både kan by på whiskydestilleri og overnatting på campingvogner innendørs, tok båten over til Svartisen og gikk til topps på Rødøyløva på Rødøy. Selv om været var svært varierende, og i grunn ganske kjipt i sommer, fikk jeg likevel nytt finværsdagene fullt ut.

Etter en tre måneders lang tørketid på utenlandsreiser, gikk turen til Kypros i slutten av august. Da var det godt å sette seg på flyet sørover igjen! Jeg leide bil på øya, og prøvde å se så mye og variert som jeg bare kunne. Kypros er en vakker øy, med mye historie, og ekstremt mange flotte steder.

September og oktober

Jeg startet Italia-reisen i august, men avsluttet den i september. Etter å ha sett et bilde fra Maddalena-dalen (stedet i midten, øverst), for mange år siden, har Dolomittene stått på reiseønskelisten min. Endelig var det på tide å se disse vakre områdene i levende live! Også her leide jeg bil, og det var gull verdt for å komme seg rundt i denne regionen. Jeg dro på fjellturer hver dag, og gikk konstant rundt med hjerter i øynene.

I løpet av måneden dro jeg dessuten på en spennende utflukt i nærmiljøet her hjemme. Marianne fra Nothern Yoga arrangerte en yogaretreat på Fordypningsrommet som ligger i øyriket Fleinvær rett utenfor Bodø. Det ble en værhard, interessant, sosial og lærerik helg i vakre omgivelser.

I september var det dessuten stor stas da nyeste nummer av Vagabond kom ut, og jeg hadde en åtte-siders lang artikkel fra turen min til Tadsjikistan i bladet.

November og desember

November startet med avreise til Aserbajdsjan, som ligger ved Kaspihavet. Jeg delte dagene mine mellom hovedstaden Baku, og den mindre byen Sheki som ligger i fjellene nært grensen mot Georgia. Jeg fikk følge i Tor Heyerdahls fotspor, se gjørmevulkaner, eldgamle helleristninger, snødekte fjelltopper, gammel islamsk arkitektur, og hypermoderne skyskrapere.

Turen gikk så videre til Iran, et land jeg var svært spent på. Iran er virkelig en fryd for sansene, og det er nesten umulig å ikke gå rundt med stjerner i øynene. Alt er så storslagent, fargerikt og vakkert. Menneskene er stort sett superhyggelige, og naturen helt storslått. Jeg fikk oppleve alt fra ørken til snø, reiste rundt med buss og tog, og overnattet i gamle, tradisjonelle hus. Iran var på mange måter som en reise inn i Aladdins verden, og akkurat like eksotisk som jeg hadde turt å håpe på. Dessuten fikk jeg jo endelig se en rosa sjø!

Deretter stod Hviterussland for tur, et land jeg egentlig hadde ganske så lave forventninger til. Jeg besøkte vakre slott utenfor hovedstaden, og brukte flere dager på å vandre rundt i Minsk sine gater. Jeg så tanks, Lenin på en sokkel, tøffe veggmalerier, staselige bygninger, KGB, en kattekafé, sovjetkolosser, og ble kjent med noen fantastiske mennesker. Hviterussland var mye bedre enn forventet, og besøket førte dessuten til at jeg nå har besøkt alle landene i Europa (!).

Jeg avsluttet reiseåret 2017 med julemarked i Frankfurt i Tyskland. Det ble en nydelig kveld blant juleboder, karuseller, juletrær og lukten av gløgg med snø som falt tungt rundt meg. Julefølelsen kom som bestilt!

Nå er det bare å begynne å planlegge og drømme om hva som venter i det nye året. Mitt (foreløpig) første store eventyr i 2018 er en rundreise i de sørlige delene av Afrika, og det gleder jeg meg utrolig mye til.

Til slutt ønsker jeg å rette en takk til alle dere som har stoppet innom bloggen i året som har vært. Dere blir hvert år flere og flere, og jeg synes det er så utrolig gøy å høre fra dere, og deres egne reiseerfaringer og historier. Det er herlig å vite at man ikke er det eneste fullstendig reisegale mennesket der ute. Ønsker dere alle et riktig godt nytt (reise)år, og håper dere ønsker å fortsette å lese og dele i året som kommer.

Hvordan har reiseåret vært for din egen del? Ble året som du forventet, og hva venter deg i 2018?

The post Tilbakeblikk på reiseåret 2017 appeared first on Renates Reiser.

Lukk øynene og se for deg den vakreste fjellsjøen du kan tenke deg. Så åpner du øynene og ser på Lago di Sorapis. Dette er et av de tilfellene hvor virkeligheten overgår fantasien.

Fjellsjøen Lago di Sorapis befinner seg i Dolomittene, nærmere bestemt i den italienske kommunen Cortina d’Ampezzo. Fra byen med samme navn, tar det bare rundt femten minutter å kjøre den 9 kilometer lange strekningen fram til startpunktet for vandreturen.

Jeg parkerer bilen ved Passo Tre Croci, etter å ha fulgt veien fra Cortina mot Misurina. Dette er startstedet for mange vandringer i dette vakre området. Et skilt viser vei til Lago di Sorapis langs rute 215, og det står at turen skal ta rundt 2 timer og 50 minutt.

Allerede fra startpunktet er naturen helt storslagen. Jeg vandrer gjennom grønne furuskoger, hopper over små fossefall og elver, og måper opp på de nesten hvite kalksteinsklippene som troner over meg. Bak meg strekker den mektige Monte Cristallo seg over 3,000 meter opp mot den blå himmelen.

Distansen fra parkeringen opp til sjøen er på litt over 5 kilometer, og jeg møter mange mennesker underveis. Det er tross alt en søndag i august, og de italienske Dolomittene er like populære som de er vakre.

Etter en stund blir stigningen ganske bratt, og ståltrapper er satt inn i fjellveggen for å lette på vandringen. Lokale kommer vandrende med store og små hunder, og enkelte av dem må bæres ned de smale trappetrinnene. Stien blir også smalere og smalere, og enkelte steder kan jeg se et par hundre meter rett ned i avgrunnen til venstre for meg.

Like før jeg ankommer sjøen passerer jeg fjellhytten rifugio Alfonso Vandelli, som opprinnelig var bygget av østerrikere tilbake i 1891. Den opprinnelige hytten ble derimot ødelagt i både brann og skred, og den nåværende hytten ble reist av italienerne i 1966. Her er det ganske folksomt.

I håp om at de fleste som også har tatt turen snart skal begynne på ferden ned igjen, setter jeg meg ned og bestiller meg litt pasta til en sen unsj. Et sted kan være så vakkert som det bare vil, men hvis det er stappfullt av andre mennesker, får man jo ikke helt sett det uansett.

Heldigvis får jeg rett i mine antagelser. Når det begynner å bli tomt i spagettiskålen, begynner det også å tynnes ut i rekkene. Stadig flere mennesker passerer hytten på vei ned fra sjøen og tilbake til bilene igjen. Til slutt tar jeg sjansen på å gå opp til selve Lago di Sorapis, som ligger bare noen få hundre meter unna.

Sjøen ligger på 1,925 meters høyde, under fjellet med samme navn. Den spisse toppen rett ovenfor fjellsjøen heter «Dito de Dio», Guds finger. Det er som om Gud peker opp for å skape en forbindelse mellom dette vakre stedet og himmelen selv.

For stedet er så vakkert at Gud selv må nesten ha hatt en finger med i spillet. Jeg stopper opp og blir bare stående å stirre en stund. Sjøen som ofte er skinnende turkis på bilder, er nesten melkehvit nå. Det er ikke mye igjen av den nå på sensommeren, etter en lang, tørr sommer. Synet er uansett noe man ville vært gal for å klage på.

Først er jeg nødt til å vandre litt rundt, og bare se sjøen og fjellene fra forskjellige vinkler. Sjøen virker å forandre farge alt etter hvor jeg befinner meg i henhold til den. Etterpå finner jeg meg en liten knaus og setter meg ned, med utsikt til hele herligheten. Menneskene som er igjen klatrer opp og ned på de store steinene i sjøen, vasser i det kjølige vannet og tar utallige selfies. Noen sitter og bare stirrer utover, slik jeg selv gjør, og funderer sikkert på om de skal klype seg i armen eller ikke.

Stedet har en legende tilknyttet seg. Det sies at kong Sorapis gjorde seg selv om til et stort, steinete fjell for å beskytte sin forheksede datter, Misurina. Da datteren fikk vite dette, ble hun trist og gråt store tårer – som til slutt ble til Sorapis-sjøen.

Det kunne gått verre for kongen enn å ende opp på et sted som dette til evig tid. Eller hva?

Praktisk informasjon om turen til Lago di Sorapis

Man parkerer som nevnt ved Passo tre Croci, like utenfor Cortina. Kom tidlig (eller sent) for å finne parkering dersom du besøker i høysesongen juli/august. Da jeg ankom i ett-tiden, var det stappfullt. Flaks at jeg hadde verdens minste bil, så jeg kunne finne meg en liten plass.

Det stod på skiltene at turen tar 2,5 time, men jeg brukte bare 1 time og 45 minutter på veien opp, selv med tusen fotostopp (og jeg er ikke så rask at det gjør noe akkurat). Tidsberegningen på skiltene i Dolomittene er ofte generøs. Ruten er ca. 1,1 km lang, og har en stigning på ca. 300 høydemeter

Det er noen utsatte partier på deler av ruten, men på de smaleste partiene er det stålvaier man kan holde i.

• Informasjon om flere fjellturer i Dolomittene finner du i dette innlegget.

Har du noen gang besøkt et sted som overgikk selv dine villeste fantasier? 

The post På vandretur til Lago di Sorapis appeared first on Renates Reiser.

Når man snakker om Italia er det gjerne berømte steder som Roma, Venezia og Toscana som blir nevnt, men i sentrum av Italia ligger Le Marche. En region du kanskje ikke har hørt om. I så fall er det ikke så rart. Dette stedet omtales nemlig som Italias skjulte perle. 

På østkysten av Italia, sør for Rimini og San Marino, og bare et par timers kjøring fra Roma, ligger dette bølgete landskapet med vinranker, frukttrær og gårder med flere hundre år gamle oliventrær i hagene. Spisse sypresser og gamle eiketrær deler opp eiendommene og de mange åkerlappene, og på hver eneste lille høyde ligger små befestede landsbyer. Le Marche (som oftest bare kalles Marche, og uttales Mar-ke) ligner i grunn på Toscana, regionen den grenser til i nordvest, men har en vesentlig forskjell. Her slipper du å stå i kø.

Marche er en av de minste regionene i Italia. Likevel har den et voldsomt mangfold. I vest ligger høyreiste alpine fjell med fjellsjøer og skogkledde landskap nedenfor. I øst ligger kysten mot Adriaterhavet, med hvite klipper, turkist hav og grotter skapt av de evige kreftene fra havet. Du kan med andre ord vandre i fjellet på morgenen, bade i sjøen på ettermiddagen og spise på en koselig piazza under stjernene i en av de over hundre borgbyene regionen er kjent for, på én og samme dag. Den store variasjonen i dette relativt lille området har ført til at Marche omtales som «hele Italia i én og samme region».

Det er vanskelig å komme hit uten å forelske seg i stedet. De fleste får samme reaksjon som Jon Erik gjorde første gangen han besøkte Marche. Han hadde blitt invitert av sin italienske venninne Ilenia, som har vokst opp i en av Marches mange historiske byer. Når han først ankom falt han pladask. Det førte til at de sammen startet reiseselskapet SibillaTravel, som nå spesialiserer seg på reiser til nettopp dette området. Jon Erik og Ilenia ønsker å vise gjestene sine det ekte Italia, vekk fra masseturismen, og de jobber tett med lokale leverandører og partnere for å skape en helt spesiell opplevelse. Hos dem kan du få et unikt innblikk i Marches mange hemmeligheter.

Reiseselskapet er oppkalt etter et av Marches høyeste fjell. Monte Sibilla er hele 2,173 meter høyt, og er en del av fjellkjeden Apenninene som deler Italia i to på langs. Her finnes det en rekke vandreruter som kan holde deg opptatt i dagevis. Navnet Apenninene er så gammelt at man ikke helt klarer å bli enige om hvor det kommer fra eller hva det betyr. Det som uansett er sikkert er at Marche er full av historie, fra steinalderen inn i romertiden og ikke minst gjennom middelalderen og fram til i dag. Her kan du blant annet utforske romerske villaer, slott fra middelalderen, palasser fra renessansen, barokke kirker og underjordiske byer.

Jeg skulle opprinnelig besøke Marche i akkurat den tiden verden ble rammet av pandemien, så gleden var stor da jeg fikk en ny invitasjon av SibillaTravel til å oppleve regionen nå i august.

Ilenia kjørte oss rundt i de nordøstlige delene av Marche, for å oppleve naturen, kulturen og historien som gjør Marche til den unike regionen den er. Dessverre satte regnvær stopper for deler av den opprinnelige planen, men likevel ble det noen fine, lange og opplevelsesrike dager. Vi bodde på det ene imponerende overnattingsstedet etter det andre, og fikk oppleve alt fra en royal middag i middelalderantrekk hvor kokken laget maten vår foran oss i nesten 800 år gamle omgivelser, til å tusle rundt i øde brosteinsbelagte gater i en av de vakreste borgbyene Italia har etter at de andre turistene hadde dratt hjem. Jeg kommer aldri til å glemme det å våkne opp i et slott til lyden av kirkeklokkene som ringte fra den ene borgbyen til den andre om morgenen, som et lappeteppe av lyd for å signalisere starten på en ny dag.

Et annet fokus for turen var å smake på regionens mange delikatesser og bli kjent med dens kulinariske tradisjoner. Vi spiste blant annet gnocchi med trøfler hentet opp av jorden nettopp her i Marche, vi smakte pecorino-ost i mange ulike varianter, laget og modnet i en renessansekjeller i en av regionens borgbyer, vi smakte på olivenolje fra fem hundre år gamle trær, og vi drakk lokal vin av blant annet sangiovese sittende mellom druerankene mens vi overværte solnedgangen over det grønnkledde landskapet i nasjonalparken Monte San Bartolo. Vi var til og med hjemme hos lokale mamma Ivana og lagde den lokale fiskegryten Brodetto som vi senere spiste ute i hagen med naboens verdicchio til.

Jeg er fra tidligere utrolig glad i Italia. Jeg har besøkt landet flere ganger – og har til og med studert ved det norske instituttet i Roma. Likevel gav Marche meg noe helt spesielt. De mange møtene med varme og imøtekommende lokale (som kalles marchigiani), de gode matopplevelsene, det endeløse bølgete landskapet, de mange borgene hvor man kunne følge i historiens fotspor uten trengsel – og ikke minst de mange historiene og legendene regionen er så rik på. Marche er med andre ord et sted jeg allerede drømmer om å reise tilbake til. Flere innlegg kommer.

Alla prossima (til neste gang)!

Praktisk info om Le Marche

Regionssenter og den største byen i Marche er Ancona. Byen har omtrent 100,000 innbyggere og en stor havn. Ancona har også internasjonal flyplass, og er derfor den enkleste inngangsporten til Marche.

Ønsker du å oppleve regionen gjennom de lokales øyne og få et helt spesielt innblikk i regionens natur, kultur og historie, burde du se nærmere på turene SibillaTravel tilbyr. Deres kontakter og spesielle bånd til regionen sørger for at du får en opplevelse det ville vært vanskelig å skaffe på egenhånd. De tilbyr gruppereiser og individuelle turer, og skreddersyr også reiser etter dine egne ønsker og preferanser. Les mer på hjemmesidene deres.

Å reise til Italia under covid er både lettere og tryggere enn man kanskje tror, så lenge man er fullvaksinert. Du er nødt til å fylle ut et innreiseskjema (Digital Passenger Locator Form), ellers er det ingen andre krav enn at du viser fram vaksinepasset ditt. Det må du også vise fram for å kunne besøke diverse museum samt spise innendørs på restaurant. Det er ingen krav om å bruke ansiktsmaske utendørs, men innendørs er det fortsatt et krav i Italia. Hold deg oppdatert på regjeringens nettsider.

Jeg var invitert til Marche av SibillaTravel for å oppleve regionen og tilbudet deres, men jeg har ikke fått noen føringer på hva jeg skal skrive. Da jeg takket ja til reisen visste jeg at dette var en region etter mitt eget hjerte, og et sted jeg ville besøkt uansett.

Har du besøkt regionen Marche selv, eller er det et sted du kunne tenke deg å reise til?

The post Le Marche – Italias skjulte perle appeared first on Renates Reiser.

Samarbeid med SibillaTravel

Langs den italienske Adriaterhavskysten ligger byen Fano. Langstrakte strender skiller byen fra havet, som siden romertiden har vært et populært tilholdssted langs kysten. De fleste kommer hit for å bade, men det som gjør Fano til Fano, ligger innenfor de augustinske bymurene.

Dersom du for to tusen år siden skulle reise fra Roma til Adriaterhavet, måtte du følge veien Via Flaminia. Når du ankom de flere meter høye murene til byen Fanum Fortunae, visste du at du var framme. Da var det bare å stige gjennom den mektige porten Arco di Augusto, og stoppe innom tempelet til gudinnen Fortuna for å takke for at du ankom trygt og velberget, før du gikk for å skue ut over havet.

Julius Cæsar skal ha grunnlagt Fanum Fortunae allerede i år 49 f.Kr., navngitt etter tempelet til lykkegudinnen Fortuna som lå her. Senere anla keiser Augustus en koloni her, reiste de mektige bymurene og porten som fortsatt bærer hans navn. Dette var i sin tid den største romerske bosetningen langs Adriaterhavet.

Historiske Fano

I dag kjenner man Fanum Fortunae som byen Fano. Den har i overkant av 60,000 innbyggere, noe som gjør byen til den tredje største i Marche. Fortsatt kan man ankomme byen som romerne gjorde, gjennom keiser Augustus port, for så dra på utforsking gjennom de mange, trange og historiske gatene (vicolo på italiensk) byen er full av.

I middelalderen var det den mektige familien Malatesta som regjerte over blant annet Marche og nærliggende Rimini, og de har satt sine preg på store deler av regionen. I Fano finner du blant annet Palazzo Malatestiano, palasset hvor de bodde, med borggården Corte Malatesta, utenfor. Den eldste delen av palasset er fra 1300-tallet. I dag huser palasset byens arkeologiske museum samt billedgalleri. Det anbefales å ta turen innom museet, men har du ikke tid, burde du uansett stoppe innom Corte Malatesta og se den flotte borggården.

Like utenfor ligger det fargerike torget Piazza XX Settembre. Her ligger spisesteder, butikker og byens turistkontor (med romerske ruiner i underetasjen!). Her ligger også byens vakre teater, Teatro della Fortuna og en fontene med en statue av gudinnen Fortuna i midten.

Fortsetter du videre langs Via Marino Francini og tar til venstre på Via San Francesco d’Assisi, kommer du til San Francesco-kirken. De eldste delene er fra 1200-tallet, og Malatesta-familien dekket gjennom årene mange av kostnadene for å bygge og vedlikeholde kirken. På grunn av dette ble flere av familiens medlemmer gravlagt i kirken, først i koret og deretter flyttet til framsiden av kirken, på verandaen ved hovedinngangen. Her kan du fortsatt se gravene til Pandolfo III Malatesta og kona hans. Kirken, og dens staselige interiør, er et fascinerende skue. Kanskje aller mest fordi kirken mangler tak! Det ble skadet i et jordskjelv på 1930-tallet, og ble fjernet før restaurering. Det ble derimot aldri gjort… Kirken er likevel fortsatt i bruk som konsertlokale. Det må være litt av en opplevelse å overvære en forestilling her med stjernene som eneste tak.

En annen imponerende kirke i Fano (som har beholdt taket) er Santa Maria Nouva. Det hvite renessanseinteriøret huser mange sidealtre, og et av disse skiller seg ut. På høyresiden er maleriet Madonna med barn og helgener av Perugino, som hadde den senere berømte kunstneren Rafael som elev. Rafael er i likhet med blant annet Leonardo da Vinci og Michelangelo en av de viktigste kunstnerne i den italienske høyrenessansen. Man mener derfor at Rafael kanskje har bidratt på dette maleriet. På venstresiden av kirken er det også et bilde malt av Rafaels berømte far, Giovanni Santi.

Reiser du til Fano i februar kan du være så heldig å overvære byens karneval. Karnevalet i Fano er faktisk landets eldste, og startet opp allerede i 1347. Historien om karneval i seg selv er enda eldre, og man mener det stammer fra den romerske høytiden Saturnalia. I dagene karnevalet pågår fylles de historiske gatene i Fano med store, imponerende paradeflåter hvor det blant annet kastes søtsaker ut over massene som ser på.

Andre godbiter kan du smake året rundt i Fano. Mer om det nedenfor.

Smaker av Fano

Moretta

Fano har flere egne, spennende varianter av både mat og drikke å tilby. Kaffedrikken Moretta fanese er noe av det du burde prøve når du besøker byen. Drikken er varm, sterk og søt og ble opprinnelig drukket av fiskere for å holde varmen i årets kalde måneder. I dag drikkes den gjerne etter måltider eller på kjølige formiddager.

Moretta er en blanding av varm kaffe, anis, rom og brandy, i omtrent like store deler. Den blir servert i et gjennomsiktig glass, slik at du kan se hvordan drikken er oppdelt (alkoholen, kaffen og skummet på toppen). På grunn av drikkens opprinnelse finner du de beste stedene for å teste den ut nede ved havnen hvor fiskebåtene ligger.

Brodetto Fanese

Brodetto er en italiensk fiskesuppe (egentlig mer som en gryte, synes jeg), og Brodetto fanese er Fanos egen variant av denne deilige retten. Denne har også, i likhet med moretta, sin opprinnelse hos fiskerne og deres familier, hvor det gjerne var vanlig å selge den beste fisken man fanget. Restene brukte man selv, og koket opp denne gryten hvor man helst skal ha så mange typer skalldyr og fisk som mulig.

Brodetto fanese lages av en kombinasjon av løk, tomat, hvitvinseddik, salt, pepper, olivenolje og sjømat. Jeg fikk følge hele prosessen, fra å besøke fiskemarkedet tidlig på morgenen med lokale mamma Ivana, til å komme hjem til henne og se gryten bli laget og senere servert ute i hagen i skyggen fra trærne.

Ivana og ektemannen bor i et gårdshus utenfor Fano, omringet av rullende åser fulle av drueranker og 500 år gamle oliventrær. De dyrker egne grønnsaker og presser egen olivenolje. Hjemmelaget vin kjøper de rimelig hos naboen, og vi fikk nyte et (og flere) glass Verdicchio til maten. Før vi fikk smake på brodettoen (som trenger å koke et par timer før den er ferdig) spiste vi en utrolig god spaghetti vongole, leket med hunden Pepe og utforsket gården deres.

Det hele ble en fantastisk dag hjemme hos familien til Ivana, med godt selskap og utrolig mye god mat og drikke (og morsomme sprell fra hunden deres Pepe).

Innkvartering på slott

En by som Fano har naturlig nok mange overnattingsmuligheter. Alt fra hosteller og gjestehus til boutiquehoteller og slott – og nettopp slott var det vi overnattet på. Slottet ligger en kort kjøretur utenfor Fano, oppe i åsene med utsikt ned mot byen og havet. Jeg ble innkvartert i det åttekantede tårnrommet, med himmelseng og utsikt mot bassenget, Adriaterhavet, og den lille vollgraven med gullfisk.

Slottet var opprinnelig en tradisjonell gårdsbygning, som ble påkostet og påbygd av dets eiere i begynnelsen av forrige århundre. Bygningen ligger i en stor park, med både store løvtrær, gamle oliventrær og en liten golfbane. Slottet har egen restaurant og serverer både frokost og middag, og er været bra kan man spise ute i borggården, opplyst av lyslenker når mørket senker seg. Til middag spiste vi alt fra pasta med trøfler til kalkun med rød pepper og rataouille. Desserten var en deilig cremoso med jordbær og et glass Meletti til. Alt i alt var det en storslått opplevelse.

Jeg var invitert av det norsk-italienske reiseselskapet SibillaTravel for å oppleve Fano og regionen Marche i august 2021. Reisen var sponset, men jeg har ikke fått noen føringer på hva jeg skal skrive. Flere av opplevelsene som skrives om i dette innlegget kan bare gjennomføres gjennom SibillaTravel. Ta derfor gjerne kontakt med dem for å få mer informasjon. 

Les mer om mine andre reiser i Italia her.

Har du besøkt Fano eller Marche selv? Er det noen av disse opplevelsene som frister?

The post Mat, historie og opplevelser i Fano appeared first on Renates Reiser.

Sponset reise

Du har garantert hørt om Romeo og Julie, men har du fått med deg den tragiske kjærlighetshistorien til Paolo og Francesca? Gradara er ikke bare en av de vakreste landsbyene i Italia, her føres du dessuten tilbake til middelalderen og får et lite innblikk i Dantes guddommelige komedie.

Ankommer du Marche nordfra langs Adriaterhavskysten, er de mektige murene til Gradara det første du ser. Landsbyen ligger nemlig på en 142 meter høy høyde, med utsikt ut over det bølgete landskapet Marche er kjent for. Landsbyen omringes av høye middelaldermurer, og på toppen ligger rocca de Gradara, eller byens slott. Nettopp i slottet, landsbyens hjerte, var det den tragiske kjærlighetshistorien tok sted.

De eldste delene av slottet er fra 1100-tallet. Det var derimot den beryktede Malatesta-familien som på 1200-1300-tallet i stor grad gav Gradara sitt nåværende utseende. Tidligere nevnte Paolo var nettopp et medlem av Malatesta-familien. Han var broren til arvingen Gianciotto. Malatesta-familien hadde lenge vært i krig med Polenta-familien fra Rimini, og for å gjøre en innsats i å skape fred, bestemte familieoverhodene for å gifte sammen barna sine. Gianciotto skulle derfor få vakre Francesca da Polenta som sin fru, men det var en utfordring. Gianciotto var nemlig både forkrøplet og uheldig med utseendet, ikke var han spesielt snill heller. Malatesta-familien var derfor redd for at Francesca ville avvise han. Løsningen ble å bruke Gianciottos kjekke bror Paolo som stedfortreder under bryllupet.

Den utspekulerte planen fikk derimot et uheldig, men kanskje ikke så uventet, utfall. Francesca endte med å forelske seg i Paolo, og han gjengjeldte følelsene. En septemberdag i 1289 tok Gianciotto dem på fersken og dro sverdet i raseri. Det hele endte i død og tragedie for de unge elskerne.

Det sies at den tragiske hendelsen tok sted i slottet her i Gradara, og den har inspirert en rekke kjente kunstnere og forfattere i tiden etterpå. Dante Alghieri inkluderer til og med hendelsen i hans guddommelige komedie.

Det er derfor mange grunner til å besøke slottet når man først befinner seg i Gradara, som med tiden har blitt kjent som et symbol for kjærlighet og lidenskap. Andre mektige familier som Borgia, Sforza og Della Rovere (og til og med flere av pavene) har også satt sitt preg på slottet, som har blitt utvidet over flere anledninger – og faktisk var bebodd helt fram til 1983. Dette, sammen med et iherdig restaureringsarbeid på 1900-tallet av den daværende eieren Umberto Zanvettori, har ført til at Gradara regnes som en av de best bevarte festningsbyene i Italia. Alt dette, kombinert med landsbyens dramatiske plassering, romantiske historie og sjarmerende atmosfære, gjorde at Gradara ble kåret til den vakreste landsbyen i Italia i 2018.

For å bli bedre kjent med stedet må du ta beina fatt og utforske de brosteinsbelagte gatene til fots. Innenfor bymurene har ingen biler tilgang. Dette er ikke store stedet, så det tar ikke lange tiden. De ytterste murene har en omkrets på «bare» 800 meter.

Ønsker du å komme litt opp i høyden kan du faktisk betale noen euro og finne veien opp på bymurene. Herfra får du oversikt over Gradara og de trange gatene, og ikke minst ser du ut over det vakre landskapet og den langstrakte kysten. På en klar dag kan du til og med skimte San Marino i det fjerne.

Inngangen til bymurene ligger like ved den mektige inngangsporten Porta Firau, som henger fast i bymuren, og var hovedinngangen til landsbyen i middelalderen. Porten er også byens klokketårn og på utsiden henger våpenskjoldene til familiene som engang regjerte her. Helt fram til begynnelsen av 1900-tallet ble porten lukket og låst hver kveld etter aftenbønnen, og ikke åpnet igjen før daggry neste dag.

Vel nede i gatene er det også mulig å besøke landsbyens museum. I likhet med landsbyen er det ganske lite, men det forteller i korte trekk om Gradaras historie (på italiensk, ta med guide eller digital oversetter). Flere gamle gjenstander gjør historien mer levende. Her får du dessuten muligheten til å dra under jorden inn i en av Gradaras mange grotter og tunneler. Disse ble skapt for rundt 1500 år siden, og fortsatt er deres opprinnelse et lite mysterium.

I høysesongen er Gradara et livlig sted. Turister kommer langveis fra for å oppleve middelalderatmosfæren. Om kveldene, etter at dagsturturistene har dratt, får man derimot landsbyen innenfor murene nesten for seg selv. Når mørket senker seg og gatene tømmes er det nesten som man beveger seg stadig lenger tilbake i tid med hver steg man tar bort fra hovedgaten. Det er nesten som man kan høre lyden av vindebroen til slottet som heves og senkes, klirrende rustning og hestehover som klaprer over brosteinen.

På torsdager om sommeren, derimot, skjer det noe helt spesielt. Da blir nemlig historien fullstendig levende. Disse kveldene fylles gatene av riddere, gjøglere, musikere med lutt, tjenestepiker og prinsesser – og bønder i middelalderklær. Plutselig befinner du deg på 1400-tallet, omringet av tidsriktige portvoktere, ridderparader, middelaldermusikk og soldater som skåler i øl på torget. Det er et fascinerende skue, og Gradara holder flere slike arrangementer hele året gjennom. Blant annet til jul, Halloween og Valentines Day.

Som alltid er det jo historien om de mange menneskene som har bodd og levd innenfor murene som gir landsbyen dens sjel. Man trenger i grunn ikke mer enn noen timer for å se alt, men jeg anbefaler likevel å bruke god tid. Bli kjent med byens små og større gater, se bymurene både fra utsikten og innsiden – og ta selvfølgelig turen inn i slottet, se Francescas soverom og hør de mange historiene. Sørg for at du har tid til å ta en kaffe eller et glass vin på en av de mange kafeene før middag, eller en pizza eller et bedre måltid på en av restaurantene på kveldstid. Se landsbymurene lyses opp i mørket og føle roen senke seg over stedet.

Uansett hvordan du velger å utføre besøket, så sørg uansett for at du legger turen innom Gradara når du besøker Marche. Her blir du møtt av en god blanding historie, kultur, sjarm, god mat og drikke og ikke minst romantikk – i en av de vakreste landsbyene i hele Italia.

Praktisk info om Gradara

Landsbyen har omtrent 5,000 innbyggere, men de fleste bor i husene nedover åssiden på utsiden av bymurene. Landsbyen ligger 25 km fra Rimini, 15 km fra Pesaro og 33 km fra Urbino.

Byen kan fint besøkes på dagstur eller halvdagstur, men å overnatte tilfører besøket et ekstra element. Reiser du sammen med SibillaTravel, slik jeg gjorde, er sjansen stor for at du overnatter innenfor de gamle murene. Vi bodde rett ovenfor det lille torget, og jeg kunne se ut på Porta Firau fra sengen min, noe som var et helt magisk skue i kveldsmørket. Frokosten spiste vi på et gammelt kloster utenfor bymurene, med en magisk utsikt ut over den vakre hagen, vinrankene og ut mot havet.

Les mer om den spennende regionen Marche, og resten av Italia, i disse innleggene.

Har du fått med deg historien om Paolo og Francesca? Kunne du tenke deg å følge i deres fotspor rundt i Gradara?

The post Vakre Gradara – i fotsporene til Paolo og Francesca appeared first on Renates Reiser.

 Samarbeid med SibillaTravel

Jeg har tidligere skrevet om Le Marche – Italias skjulte perle. Denne delen av Italia er utrolig variert, og nevnes ofte som «hele Italia i en og samme region». Da er det kanskje ikke så rart at regionen har en rekke spennende opplevelser å by på.

Marche strekker seg fra de høye Apenninene i vest til Adriaterhavskysten i øst. Der i mellom er det svært mange steder å besøke og aktiviteter å delta på. Alt fra nattevandringer, fotturer og vinsmaking, til slottsbesøk, matopplevelser og innblikk i den lokale kulturen – og så mye, mye mer. Listen nedenfor er bare en brøkdel av de mange opplevelsene Marche kan tilby.

Aperitiff i solnedgang

Italia er (sammen med Frankrike) verdens største vinprodusent. Nærmest alle har vindruer i hagen som de lager sin egen vin av. Større vinprodusenter finnes nesten over alt, også i Marche. En av disse vingårdene besøkte vi en kveld. Den ligger fantastisk plassert på en klippe ved havet i naturreservatet Monte San Bartolo, nord for Fano og Pesaro. Mikroklimaet her, kombinert med den gode jorden, skaper fantastiske forhold for å dyrke vin.

Vingården dyrker både Pinot Noir, Sangiovese, Ancellotta og Albanella, og all vinen de produserer er av egne druer. De andre tok seg et glass hvitt, men jeg ville prøve vinen fra druene som hang på rankene rundt oss, og tok et glass Sangiovese. Å ta en aperitiff i solnedgangen etter å ha vandret rundt blant vinrankene og sett på utsikten, var rett og slett en magisk opplevelse.

Nattevandring under stjernene

Etter solen hadde gått ned, skulle vi bli med en hikingguide som SibillaTravel samarbeider med på en liten nattevandring under stjernene. Marche har svært mange muligheter for vandring, både her langs kysten, blant de rullende åsene og oppe i fjellene. Ruten vi skulle gå er nok svært vakker på dagtid, men å vandre om kvelden gir det hele en ekstra dimensjon.

Det var for eksempel veldig interessant å merke hvordan de andre sansene styrker seg når man ikke klarer å se så godt. Alt fra å høre bølgene slå inn på klippene under oss, å kjenne støvet fra stien rundt beina, raslingen fra bladene på trærne rundt oss, til å oppdage ting man ikke ville sett på dagtid, som de opplyste øynene til et rovdyr blant trærne og en liten skorpion som vandret forbi oss.

Vi kunne se lysene fra kysten både nord fra Rimini og lenger sørover, og også innover i landet. På himmelen over oss dukket først planetene Jupiter og Saturn opp som små prikker på det store himmelhvelvet. Etter å ha vandret til et område fritt for lysforurensning slo vi av lommelyktene og lot øynene bli kjent med mørket. Deretter dukket Melkeveien og utallige stjerner og galakser opp ovenfor oss. Guiden hadde en laserpenn han brukte for å vise fram stjernebilder som Persevs, Karlsvogna og Svanen.

En royal middag

I en av de mange borgbyene vi besøkte i Marche finnes et helt spesielt overnattingssted. Her overnatter man innenfor murene til et nesten 800 år gammelt slottsby, med utsikt ut over store deler av regionen. Interiøret er svært forseggjort, og det er vanskelig å ikke føle seg kongelig når man går til sengs her. Men før man legger seg er man nødt til å spise, og dette overnattingsstedet tilbyr da en royal middag for å gjøre den kongelige stemningen komplett.

Etter å ha skiftet til middelalderkostymer startet vi opplevelsen med å få vasket hendene i rosevann og få en krone på hodet. Deretter ble vi fulgt av vår egen kokk og hovmester inn i det kongelige spiserommet. Her satt vi på hver ende av det overdådig pyntete bordet, mens vi skålte i lokal vin og så kokken kokkelere og dandere rett ved siden av oss. Seks retter (og utallige glass vin) fikk vi servert. Zucchini aller først, så ruccola og kanin, deretter grisekinn og en spesiell sopp med parmesansaus, så risotto i vin og en nydelig biff med saus av honning, og valnøtter, og flambert ananas til slutt. Jeg kan ikke huske sist jeg spiste så god mat og ble så mett.

Det var en utrolig gøyal og spesiell opplevelse å valse rundt å leke prinsesse for en kveld. Finn fram din indre konge/dronning og ta kontakt med SibillaTravel for mer info om denne opplevelsen.

Utsikten over Riviera del Conero

Kysten sør for Ancona kalles Riviera del Conero, etter fjellet Monte Conero som troner 572 meter over den vakre kyststrekningen. Dette er det eneste fjellet langs kysten av Italias Adriaterhav fra Trieste i nord til Apulia i sør. Fjellet og kysten her preges av helt hvit kalkstein, noe som gjør de mange strendene utrolig hvite og innbydende. Dette skal være en av de vakreste kyststrekkene i hele Italia.

Det tar bare en halvtimes tid å kjøre helt til topps på fjellet fra Ancona, og det var nettopp det vi gjorde siste kvelden min i Marche. Ved veis ende ligger både et hotell og en kirke – og kilometervis med vandreløyper. Vi gikk en av disse rutene sent en kveld, og endte etter 20 minutter opp ved utsiktspunktet til steinformasjonene Due Sorelle, altså de to søstrene. Har man god til kan man følge ruten helt ned mot havet, og generelt innbyr området til dagevis med vandring.

Regnet de foregående dagene hadde dessverre satt stopper for å se noe mer av denne vakre kysten, men drar jeg tilbake skal jeg absolutt innom landsbyene Numana, Sirolo og Portonovo – og ikke minst alle de flotte strendene.

En underjordisk by

Bare et steinkast fra Riviera del Conero finnes en helt egen verden – under bakken. I byene Osimo og Camerano, bare 15 minutters kjøring fra Ancona, kan man gå ned trappene fra gateplan og inn i en mørk og mystisk underjordisk by. Jeg besøkte den underjordiske byen i Camerano, og det var virkelig et fascinerende skue. Navnet Camerano betyr faktisk camerone, eller et stort rom/grotte. Under bakken finnes kilometer med tunneler og små og store grotterom med hvelv eller spennende dekorasjoner. Det må ha tatt årevis å grave ut de mange hulrommene i sandsteinen under byen. Under San Francesco kirken ligger til og med en stor underjordisk kirke! Her er det funnet levninger av mennesker. Hvorfor de ble gravlagt der er fortsatt et mysterium.

Man er usikker på hvorfor man lagde disse grottene, men de har med tiden blitt brukt som et forsvarssystem for byen, hvor man kunne trekke seg ned og beskyttes i urolige tider. De første grottene ble laget for hele fem tusen år siden. Men det er også funnet en rekke dekorative og arkitektoniske elementer som gjør at man kanskje tror noen bodde her nede, og holdt samlinger og møter her. Med tiden har også grottene blitt brukt til oppbevaring av mat og drikke.

Du trenger guide for å besøke grottene, de er nemlig som labyrinter hvor man fort kan gå seg bort. Besøket koster 20 euro, og tar omtrent en times tid.

Middelalderstemning

Den vakre festningsbyen Gradara er vakker uansett tid på døgnet, men om kvelden skjer det noe helt spesielt. Når mørket senker seg over de gamle murene, tennes lysene i takt med at stjernene på himmelen over våkner. Besøker du Gradara i august eller på torsdager sommeren gjennom, kan du få et spennende møte med fortiden.

Disse kveldene fylles gatene av riddere, gjøglere, musikere med lutt, tjenestepiker og prinsesser – og bønder i middelalderklær. Plutselig befinner du deg på 1400-tallet, omringet av tidsriktige portvoktere, ridderparader, middelaldermusikk og soldater som skåler i øl på torget.

Det er et livlig og fascinerende skue, og Gradara holder flere slike arrangementer hele året gjennom. Blant annet til jul, Halloween og Valentines Day.

• Les også: Vakre Gradara – i fotsporene til Paolo og Francesca

Ostesmaking

Det er ikke bare Camerano som har underjordiske grotter. I borgbyen Mondavio finnes det også en verden under bygningene vi ser på bakkeplan. I en av disse gamle kjellerne og tunnelene fra middelalderen og renessansen har lokale Claudia startet en ostefabrikk. Hun vokste opp på en gård med sauer og har nå siden 2015 laget oster av sauemelk, og har nå en produksjon på åtte ulike pecorino-oster, hvor vi fikk komme innom å smake seks av dem. Claudia har fått spesialtillatelse til å lage og lagre ost i renessansekjelleren sin fordi forholdene for å modne ost er helt ultimate akkurat her. Hun serverte osten sin med druesyltetøy moren hennes hadde laget, lokal hvitvin og foccaccia hun hadde laget dagen før, og det var bare så utrolig godt. Skulle ønske jeg kunne tatt med meg alle ostene hjem. Ta kontakt med SibillaTravel for å besøke Claudia og smake på de fantastiske ostene hennes.

Oppe av jorden igjen er Mondavio et mektig skue. Kraftige murer og tårn beskytter landsbyen som regnes som en av de flotteste i Marche. Ta gjerne en ekstra titt på alle dørene og de morsomme og vakre dørklinkene.

Arcevias borger

Som nevnt i tidligere innlegg preges regionen Marche av hundrevis av små og store festningsbyer som ligger på nærmest hver eneste lille bakketopp. Disse befestede landsbyene kalles borghis (i flertall) på italiensk. Noen av de minste, men også vakreste borghis, ligger rundt byen Arcevia litt nord for midten av Marche. Byen har ni borghis, eller slottsbyer, tilknyttet seg. Altså landsbyer omringet og beskyttet av tykke murer – og vi besøkte fem av dem. Loretello, Nidastore, Palazzo, Piticchio og San Pietro in Museo.

Loretello er den eldste slottsbyen av disse, og stammer fra 1072. Slottet var opprinnelig kjent som Castum Laureti, eller kjærlighetsslottet, fordi mange har forelsket seg i hverandre i landsbyens romantiske små smug. Landsbyen har et rødt preg av mursteinen den er bygget av, og skiller seg godt ut i de grønne omgivelsene. På torget vakttårnet som er et sjarmerende skue, og rommene over porten ble opprinnelig brukt som fengsel. I dag huser det et bittelite landsbymuseum.

Nidastore har fått sitt navn etter hønsehaukene som hadde sine reir her. Haukene ble brukt til jakt i middelalderen. Hønsehaukene er også avbildet i landsbyens våpenskjold. Nåværende hus i borgbyen stammer fra 1400-tallet, med mange vakre og forseggjorte inngangspartier. Nidastore har også en populær restaurant; Osteria Nido dell’Astore, som var full av lokale da vi besøkte landsbyen. Heldigvis hadde de et ledig bord til oss. Lunsjen ble et herlig måltid med gnocchi og en helt fantastisk tiramisu til dessert.

Palazzo ligger dramatisk til 508 meter over dalbunnen, og husene strekker seg oppover åssiden mellom de grønne trærne. Landsbyen tilhørte i middelalderen kirken, og store deler av byens middelalderstrukturer er bevart. Innenfor middelalderporten og i sentrum av den øvre delen av den bittelille landsbyen ligger kirken Santi Settimo e Stefano.

Piticchio er en av de best bevarte borgbyene og er et mektig syn der den ligger på en høyde 379 meter over havet. Landsbyen ligger på restene av den romerske byen Pitulum, og var senere i biskopen av Senigallias eie. Landsbyens eneste innfallsport er Porta Maggiore fra 800-tallet. Å vandre rundt i de trange gatene og se på de mange vakre dørene er et fascinerende skue.

San Pietro in Museo er kanskje den aller minste av disse borgbyene, og ligger like bortenfor Loretello. De eldste delene av landsbyen er fra 1200-tallet. I midten står en kirke som dessverre ble ødelagt under andre verdenskrig, men deretter gjenreist. Utsikten fra den bittelille landsbyen er bare helt fantastisk, og man kan se borgby etter borgby dukke opp på de mange åsryggene i landskapet rundt.

En ung helgen

I 1890 ble Maria Goretti født inn i en kristen familie i den vakre landsbyen Corinaldo. Nesten 12 år senere blir hun angrepet av åtte år eldre Alessandro Serenelli, som knivstikker henne når hun motsetter seg han. Hun dør etter hvert av skadene, men tilgir Alessandro på dødsleiet for hva han gjorde mot henne. Hun sier rørende «Jeg håper at han også vil slutte seg til meg i Paradis». 1950 utnevner pave Pius XII henne til helgen og martyr.

Santa Maria Goretti er gravlagt i kirken med hennes navn i Nettuno, hvor familien bodde da hun ble drept. Men like ved torget i Corinaldo, byen hun ble født, ligger en annen kirke viet henne; Santuario di Santa Maria Goretti. Alessandro fikk 27 år i fengsel for ugjerningen, og det første han gjorde da han kom ut var å dra til Marias mor for å be om nåde og tilgivelse. I dag ligger de gravlagt ovenfor hverandre i Santuario di Santa Maria Goretti.

Når du først besøker Corinaldo må du se resten av landsbyen også. Den regnes som en av de aller vakreste i Italia, og er et sjarmerende syn. Her ligger hus dekket av frodig bougainvillea, trange smug og gamle porter, metervis med trapper og den spesielle «polenta-brønnen».

Veien til klosteret i fjellet

Oppe på 700 meters høyde, ved foten av Monte Catria-fjellene, ligger klosteret Fonte Avellana gjemt fra omverdenen og resten av Marche. Klosteret har fått sitt navn av den nærliggende vannkilden (fontana) og hasseltrærne rundt (corius avellana). Fonte Avellana kalles også for den ærverdige eremitasjen for Det hellige kors, og ble dannet av en gruppe eremitter som levde i området rundt år 1000. Eremitasjen ble omgjort til kloster på 1300-tallet, og var svært kjent i sin tid. Dante besøkte faktisk Fonte Avellana og beskrev klosteret i delen om Paradiset i hans guddommelige komedie.

Klosteret er fortsatt bebodd av munker, og du kan delta på en guidet rundtur hvor man blant annet besøker munkenes skrivestue, krypt, fellesarealer og den romanske kirken fra 1100-tallet. Det er også mulig å ta turen innom munkenes apotek, hvor de selger hjemmelagde produkter basert på råvarer fra klosterhagen (alt fra helseprodukter til sjokolade).

Utsikten fra slottet i Frontone

Slottet i Frontone ligger på hele 571 høydemeter, og troner over landskapet i denne delen av Marche. Bak ligger enda høyere fjell, de mektige Monte Catria-fjellene, noe som gjør at dette området kalles Marches Sveits. Veien opp er bratt, og øverst i landsbyen ligger slottet. Dette er i dag omgjort til museum, og selv om interiøret ikke er spesielt spennende er utsikten en opplevelse i seg selv. En gledelig overraskelse var at mens jeg vandret rundt i slottet kom de ansatte med en aperol spritz til meg! Fantastisk opplevelse å stå på slottets balkong og drikke drinken mens jeg skuet ut over «kongeriket» og drømte om hvilke fantastiske opplevelser som ventet meg på ferden videre.

Er det noen av disse opplevelsene du kunne tenke deg selv?

The post 11 spesielle opplevelser i Le Marche appeared first on Renates Reiser.

Napoli er den tredje største byen i Italia, ligger i Napolibukten og har i alle år vært en viktig havneby. Byen er ellers kjent for pizza, fotball og mafia – og har et noe rufsete rykte. Mange besøker Napoli på vei til Capri, Amalfikysten eller Pompeii, men byen fortjener faktisk noen dagers besøk i seg selv.

Napoli gir egentlig et ganske dårlig førsteinntrykk. Spesielt dersom ditt første møte med byen er de skitne, graffitipregete og kaotiske gatene utenfor togstasjonen Napoli Centrale. Da er det lett å forstå at de fleste bare ønsker å hoppe på neste buss, båt eller tog videre.

Hvis du har tid til å gå byen litt i dybden viser Napoli seg derimot som et ganske undervurdert reisemål. Litt sånn Italia for viderekommende kanskje. Byen er kunstnerisk, kulturell og har en lang rekke historiske severdigheter. Her finnes flere museer, to palasser, tre borger – og rundt 500 kirker. Byen har gjennom sin lange, rike historie, blitt en arkitektonisk juvel. Napoli er kanskje uflidd, men byen føles veldig autentisk. Dette er ikke en polert turistby som eksisterer kun for å vises fram, men en metropol hvor mennesker lever og arbeider. Hvor mennesker faktisk har levd og arbeidet i flere tusen år.

Napoli er på mange måter en by av kontraster. Den er kanskje litt utfordrende, men også svært spennende. Den er dessuten en stor by med over én million innbyggere, og selv med de tre dagene jeg tilbrakte der, fikk jeg bare sett en brøkdel. Skal du virkelig utforske Napoli er det derfor greit å sette av god tid.

Centro Storico

For å virkelig lære Napoli å kjenne er det nødvendig å ta turen innom Centro Storico, gamlebyen. Her kan man tusle gjennom trange gater og bortgjemte torg, forbi smuldrende fasader og imponerende inngangspartier, forbi pizzeriaer, kirker, mopeder på hvert gatehjørne og under klesvasken som henges til tørk mellom bygningene på tvers av de smale gatene. Området både ser og virker så utrolig arketypisk italiensk.

Gamlebyen i Napoli har lange røtter, og ligger faktisk på UNESCOs verdensarvliste. Her har det bodd mennesker siden grekerne bosatte seg for over 2500 år siden. Gamlebyen deles i to av den smale, men lange og rette gaten Spaccanapoli. Den går fra øst til vest og gir god tilgang til gamlebyens mange severdigheter. Den er hovedsakelig gågate, og er omringet av flere trange sidegater og smug som strekker seg utover i et stort nettverk. Via dei Tribunali er parallellgate til Spaccanapoli, og byr også på et yrende folkeliv både dag og kveld. Her finnes det spennende spisesteder, utesteder og en rekke ulike butikkutsalg. Kjøp gjerne litt sjokolade eller gelato hos sjokoladefabrikkutsalget Gay-Odin, like ved Santa Chiara-klosteret, som har produsert sjokolade siden 1894. Helt utrolig godt.

Ta gjerne turen innom Piazza Dante, oppkalt etter den italienske forfatteren Dante Alighieri. Herfra kan du gå gjennom den gamle byporten Port’Alba og fortsette gjennom den smale gaten som bærer samme navn, videre inn i gamlebyen, full av bokhandlere og små, koselige spisesteder.

Tar du så til venstre kommer du til det lille, sjarmerende torget Piazza Bellini. Foruten en statue av den berømte komponisten med samme navn, er det greske ruiner som dominerer torget. Opp av bakken stikker nemlig rester av en over 2000 år gammel gresk mur, som vitner om byens lange historie.

Via San Gregorio Armeno

En av de mange sidegatene i gamlebyen som fortjener et besøk er Via San Gregorio Amerno. Her holder en rekke håndverkere til, som har spesialisert seg på julekrybber og tilhørende figurer. På grunn av dette kalles dette gjerne «julegata» fordi man her kan få julefølelsen hele året gjennom.

Personlig fikk jeg heller følelsen av at dette var Maradona-gata, med både veggkunst, bilder og ikke minst figurer (i store antall) av Napolis store fotballhelt. Den argentinske fotballspilleren, som spilte for SSC Napoli i syv år, døde i 2020. Da bestemte byens innbyggere seg for å hylle han på på alle måter de kunne.

Via San Gregorio Armeno er absolutt et fascinerende sted å dra for å se flott håndverk og bli bedre kjent med en del av byens kultur.

Smaken av sfogliatella

Napoli kan by på en lang rekke kulinariske fristelser. En av disse er byens eget bakverk sfogliatella. Sfogliatella betyr «tynt, lite blad» og formen til bakverket ligner nærmest et skjell med mange lag. Bakverket er tradisjonelt fylt av ricotta med appelsinsmak. Det serveres gjerne varmt og smaker helt himmelsk. Selv kjøpte jeg en sfogliatelle fra Sfogliate e Sfogliatelle i Via San Gregoria Armeno for 2,50 euro. Anbefales!

Duomo di Napoli

Av Napolis rundt 500 kirker er det én man må ta turen innom, enten man er ute etter en religiøs opplevelse eller ei – og det er byens duomo eller katedral. Katedralen i Napoli heter Cattedrale di Santa Maria Assunta og ble ferdigstilt på 1300-tallet. Den ble bygget på ruinene av to tidlig-kristne basilikaer, og flere greske og romerske artefakter er funnet gjennom utgravninger under bygningen. Her har man altså bedd til den kristne gud i nesten to tusen år.

Katedralen er stor, så man trenger litt tid til å utforske de mange ulike delene, detaljene og kapellene. Få for eksempel med deg Cappella di San Gennaro, viet kirkens helgen Sankt Januarius, hvor blant annet hodeskallen og blodet hans blir oppbevart.

Det mest interessante stedet i hele katedralen i mine øyne er det gamle dåpskapellet som ble innlemmet i katedralen da den ble bygd. Dåpskapellet er fra det 3. århundre og dermed det eldste i vestlige Europa. Taket er preget av fantastiske 1700 år gamle mosaikkfliser, som var det første den døpte så etter å ha kommet opp fra vannet i dåpskaret. Katedralen er gratis å besøke, men det koster 2 euro å besøke dåpskapellet (verdt det i mine øyne).

Pizzaens fødeby

Alle vet at pizzaens hjemland er Italia, men visste du at det var nettopp i Napoli at retten ble oppfunnet? Pizzaens opprinnelse var som et varmt, flatt brød med pålegg som ble servert og solgt som et rimelig og enkelt måltid. Det sies at det var kokken Raffaele Esposito som på 1800-tallet kom på å servere tomatsaus, basilikum og mozzarella på dette flate, steinsovnbakte brødet og dermed regnes som pizzaens far – og oppfinneren av pizza Margherita (oppkalt etter datidens dronning som visstnok var en fan av pizzaen selv). Espositos pizzeria finnes fortsatt i Napoli, nå under navnet Pizzeria Brandi. Dit kom jeg meg dessverre ikke, men jeg fikk besøkt et par andre svært kjente og populære historiske pizzeriaer i byen.

L’Antica Pizzeria da Michele

Mitt første møte med den berømte napolitanske pizzaen var L’Antica Pizzeria da Michele. Stedet ligger omtrent ti-femten minutters gange fra Napoli Centrale, og er svært  populært. Utenfor er det stort sett alltid kø. Intet unntak den dagen jeg besøkte. Jeg fikk derfor satt navnet mitt på listen, fikk utdelt en kølapp og måtte deretter bare stille meg opp utenfor å vente. Etter omtrent 40-45 (!) minutter ble nummeret mitt endelig ropt opp.

Den historiske pizzeriaen fra 1870 ble enda mer populær etter at stedet var med i filmen Eat, Pray, Love hvor Julia Roberts karakter nærmest hadde «et forhold» med pizzaen sin, i følge seg selv. Stedet har vært frekventert av flere kjente, og mange av bordene er oppkalt etter de som har spist der.

Ofte får man en lang meny med flere titalls ulike pizzafyll. Det er ikke tilfellet her. L’Antica Pizzeria da Michele serverer bare to ulike typer pizza, en marinara og en margerita. Førstnevnte med tomatsaus og oregano, og sistnevnte med tomatsaus, mozzarella og basilikum. Interiøret er enkelt, og lukten av steinsovnsbakt pizza fyller rommene. Pizzaen er på bordet bare minutter etter man har bestilt, så her går det unna.

Napolitansk pizza er noe helt annet enn man får servert hjemme. Det er noe med olivenoljen og de ferske råvarene som gjør at smaken blir helt spesiell. Selv en enkel margerita blir en smaksopplevelse utenom det vanlige. Pizzaen er så stor at den henger utenfor fatet, og den koster bare 5 euro, så det er både et rimelig og et fantastisk godt måltid, dersom man har tid til å vente litt.

Gino e Toto Sorbillo

Jeg tok også turen innom Gino e Toto Sorbillo, som ligger i den populære gågaten Via Dei Tribunali i Centro Storico. Her bruker det også være ventetid. Derfor er det mange som bestiller take away, noe som går mye raskere, og heller spiser pizzaen sin på bordene utendørs. Jeg ville helst spise inne, og fikk satt meg opp på listen. Siden det nærmet seg stengetid gikk det ganske fort, og jeg var inne etter femten minutter.

Pizzaene koster fra 4 euro, og i motsetning fra L’Antica Pizzeria da Michele kan man her velge mellom mange ulike varianter. Også her bestilte jeg en margerita (noen ganger er det enkleste det beste), og jaggu kom ikke pizzaen på bordet i en forrykende fart her også. En gigantisk pizza som hang godt over kanten på fatet under. Likevel er pizzaen så tynn at det gikk greit å få i seg mesteparten. Dessuten var den jo så god at det nærmest var umulig å stoppe… Mmm.

Belvedere San Martino

Vest for Centro Storico ligger åsen Vomero. Mellom bygningene i art nouveau-stil ligger det store torget Piazza Vanvitelli, og borgen Castel Sant’Elmo ligger øverst og byr på en fantastisk utsikt ut over byen, bukten og vulkanen Vesuv. Det er mulig å komme seg opp til Vomero med både metro og taubane, fra blant annet både fra Chiaia og Montesanto.

Det er også mulig å gå opp, da høyden bare er rundt 200 moh. Fra Quartieri Spagnoli (spanskenabolaget i gamlebyen) følger du kartet til Pedamentina San Martino, trappene opp til utsiktspunktet Belvedere San Martino. Trappene består av omtrent 400 trinn, og går forbi fargerike hus og bygninger, med utsikten mot Vesuv og gamlebyen hele tiden i ryggen. Etter omtrent femten minutters gange når du toppen, og den fantastiske utsikten brer seg utover. Herfra kan du fortsette videre opp, og enten besøke borgen, Villa Florentina, finne en restaurant, ta taubanen ned igjen – eller fortsette ned igjen til fots. Spesielt vakker er utsikten i solnedgangen når Vesuv farges rosa i det gylne lyset.

Piazza Pleibicito

Piazza Pleibicito er det største torget, eller plassen, i Napoli. Det fikk navnet sitt etter folkeavstemningen (som betyr pleibicito) i 1860 som brakte Napoli inn i kongeriket Italia. Plassen flankeres av kongepalasset i øst og den kongelige basilika San Francesco di Paola i vest. Sistnevnte er bygget som et romersk panteon med halvmåneformede søylekolonnader som strekker seg ut mot nord og sør. I endene ligger uthuggede løver som skuer utover og passer på.

Kongepalasset er fra 1600-tallet og bygget i klassisk stil. I nisjer på forsiden står statuene av tolv av Napolis konger fra Roger I av Sicilia til den romerske herskeren Frederick II. Innsiden skal være et imponerende skue, spesielt den enorme trappehallen i hvitt.

Galleria Umberto I

Like ved Pizza Pleibicito og Teatro de San Carlo ligger Galleria Umberto I. Dette er et svært shoppinggalleri i glass, i samme stil som Galleria Vittorio Emanuele II i Milano. Bygningen ble reist på slutten av 1800-tallet i en periode man forsøkte løfte Napolis noe slitte helhetsinntrykk. På den tiden var ikke dette området det beste i byen, og man ville gjøre det man kunne for å endre dette. Galleriaen er navngitt etter datidens konge, og rommer fortsatt både butikker, kafeer og andre spisesteder. Dessverre så det ut som flere av sistnevnte hadde stengt ned. Likevel er bygningen et imponerende skue som er verdt å ta turen innom.

Napoli Metro

Napoli er stor i utstrekning, og utenfor det historiske gamle sentrum er det vanskelig å komme seg rundt bare til fots. Veiene preges hyppig av trafikkorker, så heldigvis har byen en metrosystem som tar deg effektivt rundt i byen under bakken. En metrotur koster 1,20 euro, og billetten kan kjøpes på stasjonene eller på app. Det finnes også dagskort.

De fleste av stasjonene på linje 1 er som gigantiske kunstverk. Stoppene Universita, Dante og Materdei er svært fargerike, men den kanskje aller flotteste stasjonen må være Toledo.  Den har faktisk blitt kåret til Europas vakreste metrostasjon av både CNN og The Daily Telegraph.

Andre severdigheter i Napoli

• I en vakker bygning fra 1750 ligger Napolis arkeologiske museum. Her finnes en rekke fantastiske greske og romerske (og til og med egyptiske) artefakter fra byens lange historie. Her befinner også funnene fra utgravningene i Pompeii og Herculaneum seg.
• Napoli består egentlig av to byer, den over bakken og den under. Napoli Sotterranea betyr underjordiske Napoli og bykjernen skal visstnok romme opptil 800 km med underjordiske ganger, grotter og hulrom. Disse ble påbegynt av grekerne for 2300 år siden og rommer i dag akvedukter, greske cisterner, romerske veier og andre spennende rom man kan besøke på guidet omvisning.
• Capella Sensevero var opprinnelig et privat kapell som ble bygget i 1590. Utsiden er ganske enkel, men innsiden er et fantastisk og forseggjort skue. Her finnes en rekke kunstverk og kjente skulpturer. Den mest kjente av disse er Cristo Velato av Giuseppe Sanmartino.
• Santa Chiara er et stort religiøst kompleks som ligger i tilknytning til gaten Spaccanapoli i gamlebyen. Komplekset består av både kirke, kloster, et arkeologisk museum og en vakker hage.
• Borgen Castel dell’Ovo ligger ved havet på det som tidligere var en øy, men nå er en halvøy. Borgen er fra 500-tallet og dermed den eldste borgen i Napoli.
• Castel Nuovo ligger nede ved havnen i nærheten av Molo Beverello, og er dermed noe av det første cruiseturistene og de som ankommer byen med båt ser. Borgen stod ferdig i 1282 og var opprinnelig kongelig residens. Utsikten fra de fem tårnene skal være fantastisk.

Utflukter fra Napoli

Når du først er i Napoli ligger det en hel rekke spennende destinasjoner i nærheten som burde utforskes. Du har garantert hørt om Pompeii som ble dekket av aske da vulkanen Vesuv hadde utbrudd i år 79. Har du derimot hørt om byen Herculaneum, som led samme skjebne? Begge disse stedene kan besøkes omtrent én time med tog fra Napoli. Det er også mulig å ta turen opp på selve vulkanen.

Like sør for Napoli ligger Sorrento og Amalfikysten med sine mange, vakre landsbyer, dramatiske kystnatur og deilige sjømat. Det er mulig å ta dagsturer fra Napoli, men jeg anbefaler å heller legge inn noen overnattinger i en av landsbyene på selve kysten.

Vest for Napoli ligger øyene Ischia, Procida og Capri, som også kan by på spennende natur, flotte strender og idylliske landsbyer. Båtturen ut til øyene er som en opplevelse i seg selv, og selv om det er mulig å dra på dagsturer hit også, anbefaler jeg en overnatting eller to dersom du har mulighet.

Det er også mulig å ta en kortere utflukt til blant annet det enorme kongepalasset i Caserta som er modellert etter Versailles i Frankrike. Det har over 1200 rom og er et av de største palassene i verden. Caserta ligger bare 35 minutter med tog fra Napoli.

Tips før du besøker byen

• Napoli er et varmt og hektisk sted på sommeren, besøk heller byen på våren eller høsten dersom du har mulighet.
• Alle statlig eide museer er gratis å besøke den første søndagen i måneden.
• Lær deg noen fraser italiensk. Selv om mange kan grunnleggende engelsk, er det minst like mange som ikke kan det. Last gjerne ned appen google translate på telefonen!
• Napoli mye mindre skummel enn hva mange kanskje tror. Når det er sagt har Napoli sin del av lommetyveri, så det er fornuftig å passe på eiendelene sine, slik man gjerne alltid gjør når man besøker storbyer.
• Flere steder stenger ned midt på dagen for siesta, eller riposo som italienerne kaller det, undersøk derfor gjerne åpningstidene før du skal et sted.
• Selv om de fleste turistattraksjoner, butikker og spisesteder aksepterer kort, er det lurt å ha med seg litt euro i kontanter.
• Å ta taxi er generelt en svært dyr affære i Napoli, avtal pris på forhånd.
• Mange båter og ferger går bare i sommerhalvåret og ut på høsten (gjerne til slutten av oktober).
• Covid-relatert (Nov 2021): Man må ha gyldig koronasertifikat (green pass) for å kunne spise innendørs på restauranter samt besøke de aller fleste museer og turistattraksjoner. Det er også obligatorisk med munnbind i alle offentlige rom innendørs, samt på offentlig transport.

Overnatting

Napoli kan by på en lang rekke ulike overnattingssteder, alt fra hosteller til luksushoteller. Jeg bodde to ulike steder under oppholdet mitt i Napoli. Både i gamlebyen og i nærheten av togstasjonen, begge i budsjettklassen.

B&B Belvedere

B&B Belvedere ligger bare noen få minutters gange fra Piazza Garibaldi/Napoli Centrale. Det er et gjestehus i en høy boligblokk, og utsikten fra tolvte etasje er helt magisk. Området er derimot svært rufsete, og ikke et sted jeg ville gått rundt alene om sent kvelden. Jeg hadde et flott rom med eget bad og egen balkong med utsikt mot Vesuv, og betalte bare 30 dollar natten. Frokost var inkludert, men var en typisk italiensk affære med kaffe, juice og kaker. De som driver stedet er utrolig hyggelige, hjelpsomme og gøyale, men snakker svært lite engelsk.

Napul’Art

Napul’Art ligger nært havnen, omtrent ti minutters gange fra Molo Beverello. Metrostoppet Universita ligger bare to minutter unna, og med sin sentrale plassering er det kort vei videre inn i gamlebyen. Gjestehuset er trivelig og byr på enkle og rene rom med grei standard. Frokosten består av kaffe eller te, juice, toast med syltetøy, kaker og yoghurt som man kan forsyne seg av selv. Også her betalte jeg 30 dollar natten for et enkeltrom med privat bad (dog måtte jeg gjennom gangen for å komme til badet).

Praktisk informasjon om Napoli

Jeg fløy direkte fra Oslo til Napoli med Norwegian. Flytiden er omtrent 3-4 timer. Det er også mulig å fly til Roma og ta toget et par timer sørover til Napoli.

Fra flyplassen kan du ta taxi videre til hotellet eller destinasjonen din, eller du kan hoppe på flybussen Alibus. Sistnevnte koster 5 euro og tar deg videre til togstasjonen Napoli Centrale på 15 minutter. Bussen fortsetter dessuten videre ned til havnen i Napoli, og stopper blant annet på Porto Beverello. Herfra kan du hoppe på et forhåndsbooket cruiseskip eller på en av hurtigbåtene eller fergene til blant annet Ischia, Capri, Sorrento og Procida.

Har du besøkt Napoli selv, eller er det en by du har interesse av å besøke?

The post Pizza og andre opplevelser i Napoli appeared first on Renates Reiser.

Da befinner vi oss plutselig i 2022! Skriveinspirasjonen forsvant dessverre en eller annen gang i slutten av fjoråret, noe som gjorde at oppsummeringsinnlegget for året som har vært har latt vente på seg. Men nå er det endelig på tide med et tilbakeblikk på reiseåret 2021.

2021 drømte vi nok alle om at skulle være året pandemien var over og vi endelig kunne finne tilbake til hverdagen igjen. Likevel ble det ikke helt slik, til tross for at Norge på et tidspunkt åpnet opp, vaksinene ble rullet ut for fullt og at smittetrykket en stund var ganske lavt. Vi fikk alle smake på friheten igjen, før nye nedstengninger stod for tur.

Gjennom mørke og triste desemberdager føltes det kanskje som 2021 bydde på svært lite. Når jeg begynte se gjennom bilder og notater slo det meg likevel hvor mye fint året likevel bidro med på reise- og opplevelsesfronten, selv om jeg for det aller meste holdt meg innenfor landets grenser. Teltturer i midnattssol, vandringer langs øde, langstrakte nordnorske strender, bilturer med musikk på full guffe, fjellturer opp på nye topper og langvandringer i historiske fotspor. Også i år holdt jeg meg innenfor Nordland og Troms, og ble nok en gang overrasket over regionenes voldsomme skjønnhet og mangfold.

Utrolig nok ble det også et par turer utenfor Norge til tross for pandemi og usikkerhet. To til Italia og én til Bulgaria, hele 18 måneder etter forrige utenlandsreise. Før den tid hadde jeg ikke engang satt mine bein på en flyplass eller et fly gjennom hele pandemien. Å plutselig befinne seg på et nytt sted med nye impulser, smaker, lukter og farger var som en skikkelig oppfriskning for en gammel (og viruslei) reisesjel.

Januar og februar

Januar startet med et pang med koronasmitte på arbeidsplassen min, noe som gjorde de neste ukene noe utfordrende. Heldigvis var det snø og fint vær, slik at jeg fikk meg noen fine gåturer og skiturer i Bodømarka. Blant annet innover Sørdalen og klassikeren opp til Erlingbu. Hjemme holdt jeg på med et omfattende skriveprosjekt som skulle lanseres nærmere sommeren.

Mars og april

Mars bød på flere skiturer i skog og mark, blant annet nedenfor de flotte fjellene i Valnesfjord i påsken. Resten av påsken tilbrakte jeg på hytta i Gildeskål. Været var nydelig og det ble noen fine og avslappende dager ved havet. Så snart snøen forsvant ble det også lettere å komme seg til lokale perler som Åselidalen, Finnkonnakken, Mjelle og Hovdsundet. Håper jeg aldri glemmer av hvilket nydelig område jeg er så heldig å bo i.

Mai og juni

Alpakkavandring

Endelig ankom mai og tok som smått sommeren med seg. Det var kaldt og ble sent grønt, men i begynnelsen av måneden var været bra så jeg tok med meg mamma på alpakkavandring utenfor Fauske. Her fikk vi møte Inger og Ole som driver High North Alpaca – og ikke minst hele alpakkagjengen deres. Vi tok med oss Harley, Nicholas og Storm ut på tur, og det ble en koselig og gøyal utflukt i finværet.

• High North Alpaca – Alpakkavandring i nord

Lofoten

I slutten av måneden bestemte jeg meg for å ta en etterlengtet uke i Lofoten. Første stopp var Svolvær. Herfra tok jeg båten over til øya Skrova med sine fantastiske strender, og tilbrakte dagen der. På vei tilbake til Svolvær gjorde hurtigbåten et ekstraordinært stopp rett ved en gjeng lekne spekkhuggere (!).

På vei vestover stoppet jeg i surfeparadiset Unstad og spiste noen fantastiske kanelboller, dro innom den magiske og bortgjemte stranden på Bjørnsand, og ikke minst strendene på Vik og Haukland. Jeg tok turen opp på Holandsmælen, besøkte fiskeværet Nusfjord, Rambergstranda og tok turen opp på Ryten (atter en gang) og deretter ned til Kvalvika. Deretter gjorde jeg Hamnøy til base, hvor jeg spiste fiskeburger på Anitas Seafood, utforsket Reine og tok turen opp til Reinebringen i midnattssol. På vei nordover igjen stoppet jeg også innom fiskeværet Henningsvær, før jeg tok turen opp til Delpen og fikk se den storslåtte utsikten ut over havet.

• Fiskeværet Nusfjord
• 8 flotte fjellturer i Lofoten (ikke nytt innlegg, men oppdaterte det med tekst og bilder etter denne turen)

Bokutgivelse

I juni ble dessuten endelig vinterens store prosjekt offentliggjort. Jeg hadde nemlig brukt de siste månedene til å skrive bok med Aurora fra Auroras verden og Marianne fra Glimt av verden. Boken heter Norske Reiseperler – 150 opplevelser til Norgesferien, og inkluderer reisemål og opplevelser i hele Norge, fra Lindesnes i sør til Svalbard i nord – og byr samlet på nesten 400 sider med norgesinspirasjon. Etter å ha jobbet med boka i månedsvis var det utrolig gøy å få holde det ferdige eksemplaret i hånda, og ikke minst høre de gode tilbakemeldingene fra de som har kjøpt den.

• Ny bok! Norske reiseperler – 150 tips til norgesferien

Gildeskål

Selv om det ikke ble like mye tid tilbrakt på hytta i Gildeskål som jeg skulle ønsket, ble det i alle fall noen fine turer dit også. Fotturer i fjellet og båtturer på havet, arbeid i kjøkkenhagen og blomsterkos i drivhuset. Når jeg tenker på sommer tenker jeg nettopp på lange, late dager nettopp her. Skikkelig sommeridyll.

Hamarøy og Tysfjord

Jeg tok også turen til Hamarøy, kommunen som ligger mellom Sørfold og Steigen, nord for Bodø. Første stopp var Hamsunsenteret på Presteid. Etter et lite besøk inne i museet, og en spennende vaffelkake til lunsj, tok jeg først og vandret et stykke rundt sjøen Glimma i forfatteren Knut Hamsuns fotspor. Deretter kjørte jeg nordover til veise ende ved Tranøy fyr. Tåken som hadde fulgt meg hele dagen forsvant plutselig og det ble et strålende vær mens jeg utforsket fyret og selve Tranøy med sine gallerier, utendørskunst og vakre gamle hus.

Jeg kjørte så videre til Tysfjord, og tok av inn mot Tysnes. Etter å ha fulgt verdens smaleste og mest hullete vei et stykke kom jeg til noen fantastiske strender. Her satte jeg opp teltet og hadde en nydelig kveld i midnattssolen sammen med hunden. Neste morgen stoppet vi også innom helleristningsfeltet (med 9,000 år gammel bergkunst) på Leiknes før ferga tok oss videre nordover.

Juli og august

Vesterålen

Fra Tysfjord gikk ferden videre til Vesterålen, en region jeg sårt trengte et gjensyn med. Jeg kjørte opp til Sortland og overnattet flere netter i den superkoselige Gammelstua som tilhører Sortland Hotell. Herfra tok jeg utflukter til blant annet Hadseløya, hvor jeg besøkte uværshula, drakk te og spiste kake på Galleri Uvær og gikk fjelltur hvor jeg fikk se Lofotveggen fra nordsiden.

Jeg utforsket også Bø, hvor jeg fikk treffe skulpturen «Mannen fra havet», se Fjærvollstranda, samt fiskeværene Hovden og Nykvåg – og tatt en fantastisk fjelltur opp til Skarvågsfjellet. Jeg gikk dessuten Dronningruta mellom de to gamle fiskeværene Stø og Nyksund, og avsluttet besøket i Vesterålen på Andøya. Her fikk jeg gått fjellturer til både Måtinden, Røyken, Andhauet og Ramnan, sett fyrtårnet på Andenes og vandret langs den flotte, langstrakte Bleikstranda. Det var en aktiv og skikkelig fin uke til tross for kaldt, vått og elendig vær.

• Gammelstua på Sortland – og den blå byen
• Dronningruta mellom Stø og Nyksund
• Fjell og strender på Andøya

Meløy

I juli ble jeg også invitert til øya Støtt, helt nord på Helgelandskysten. Her fikk jeg husvære på gamle Støtt brygge, og dagen fri til utforsking av det spennende øyværet. Jeg kom meg rundt til fots og utforsket blant annet Tyvfjæra, og tok en lang fjelltur i kveldssolen opp til Svenningen og kanonstillingene. Her fant jeg multer i myra og kunne nyte utsikten innover mot Svartisen, nordover mot Fugløya og Kunna, og sørover mot øyene og fjellene på Helgelandskysten. Middagen var en herskapelig begivenhet med vin og tre deilige retter inne på brygghuset.

Dagen etter var en av de varmeste denne sommeren, og det ble derfor en varm affære å bestige fjellet Kunna. Trodde nesten jeg skulle få heteslag, men det gikk heldigvis bra – og utsikten fjellet kunne by på var på alle måter verdt det. Helt fantastisk.

Det ble også et par andre mindre turer til Meløy i løpet av sommeren, blant annet opp på Horntinden og telttur til det utrolig vakre Hornneset.

• Et opphold på Støtt – TOP of Helgeland

Ofoten

Etter et par uker hjemme var det klar for nok en tur. Ofoten er en region man oftest kjører gjennom, men denne gang var den reisens mål. Jeg overnattet blant annet i Narvik og fikk tatt Ofotbanen til svenskegrensen og vandret rallarvegen tilbake. Jeg teltet også i vakre Efjord, hvor jeg blant annet vandret opp det enorme verdenssvaet samt fikk se områdets egen prekestol. Absolutt et fantastisk fjellrikt og naturskjønt område flere burde ta seg tiden til å utforske.

• Ofoten – Lofotens lillebror i øst

Senja

Et annet sted jeg var veldig spent på et gjensyn med denne sommeren var Senja. Min mormors barndomsøy. Jeg kjørte strake veien fra Narvik til vestkysten av Senja i en omgang for å forsøke rekke solnedgangen. Det gjorde jeg, og det ble et helt fantastisk skue sett fra Tungeneset med fjellrekken Okshornan stikkende opp bak. De neste nettene tilbrakte jeg på Ersfjordstranda i teltet, med utflukter blant annet Husøy, fjellet Hesten med storslått utsikt mot Segla, og ikke minst til Husfjellet i et skikkelig tåkevær som til slutt brøt opp og åpenbarte et magisk skue. Jeg var også innom Hamn før jeg kjørte østover og hadde en overnatting Silsand, før jeg fortsatte til Skrolsvik og Senjehesten hvor mormoren min er født og oppvokst.

Bulgaria

I august var det endelig tid for første utenlandsreise på halvannet år. Jeg kan ikke huske sist jeg har tilbrakt over 500 dager innenfor landets reiser på rad, så turen var absolutt etterlengtet. Jeg var invitert til Bulgaria av landets turistorganisasjon for å lære landet bedre å kjenne. På turen var også Sandra fra reisebloggen Rundt Ekvator, og vi fikk en opplevelsesrik og gøyal uke sammen.

I løpet av uken fikk vi gjort alt fra å bade i en rød saltsjø og drikke vin på vingård til å overvære en opera i et 2,000 år gammelt amfiteater og besøke utallige historiske, billedskjønne og spennende steder. Vi startet i hovedstaden Sofia, før ferden gikk videre til den historiske og svært vakre byen Plovdiv. Vi tilbrakte så noen dager langs Svartehavskysten med deilig sjømat og besøk innom både Burgas, Varna, Sozopol, Nessebar, St. Constantine and Helena og ikke minst Balchick, hvor vi fikk se soloppgangen fra en seilbåt ute på Svartehavet. Vi avsluttet turen i i vakre, tidligere hovedstaden Veliko Tarnovo før hjemreise.

• Sofia – storbyferie der øst møter vest
• Plovdiv – Bulgarias best bevarte hemmelighet
• Steder å besøke lands den bulgarske svartehavskysten
• Opplevelser i og rundt Burgas

Italia

Rett etter turen til Bulgaria gikk ferden videre til Italia. Et land jeg alltid har vært ekstremt glad i. Denne gang skulle jeg utforske et nytt område, nemlig regionen Le Marche på østkysten. Også hit hadde jeg blitt invitert, i dette tilfellet av det norsk-italienske reiseselskapet SibillaTravel. Det ble noen opplevelsesrike dager sammen med den ene eieren Ilenia, hvor vi blant annet bodde på slott, utforsket underjordiske byer, smakte lokal vin, ost og andre delikatesser, samt vandret under stjernene, traff utrolig mange hyggelige lokale og ble kjent med flere av borgbyene regionen er kjent for. Alt i alt en hel utrolig opplevelse, og en flott innføring til en region jeg ønsker å bli enda bedre kjent med.

• Le Marche – Italias skjulte perle
• Mat, historie og opplevelser i Fano
• Vakre Gradara – i fotsporene til Paolo og Francesca
• 11 spesielle opplevelser i Le Marche

September og oktober

Sulitjelma

I slutten av september tok jeg en høsttur til den naturskjønne bygda Sulitjelma helt øst for Bodø. Få utenom Bodøregionen har nok hørt om bygda, men den har en lang og viktig historie. I de malmrike fjellene ble det startet gruvedrift på 1880-tallet, som fortsatte i hundre år framover. Dette var i sin tid Norges nest største industribedrift – og landets største kobberprodusent. På det meste bodde det nesten 3000 mennesker her, i bygda som i dag bare huser i underkant av 400. Jeg besøkte i denne omgang koselige Sjønstå gård med sitt nærmest unike klyngetun i nordnorsk målestokk, de gamle gruvebygningene og veggmaleriene på Sandnes – og den fargerike gamle gruvebebyggelsen oppe på Jakobsbakken.

• Sulitjelma – villmark, veggkunst og gruvehistorie

Italia (igjen)

Italiareisen i august gav mersmak, og i oktober kunne jeg ikke holde meg lenger. Jeg satt derfor plutselig på flyet til Napoli, klar for to uker på italiensk landjord. Først fikk jeg oppleve historie og pizza i Napoli, deretter tilbrakte jeg et par dager på den vakre øya Procida, før jeg nøt en liten uke på Amalfikysten. Her spiste jeg deilig sjømat og fantastisk gelato, gikk mange og lange turer – og besøkte romantiske landsbyer som Minori, Ravello og Positano. Deretter leide jeg bil og kjørte nedover til Puglia, Italias hæl, via de historiske fjellbyene Castelmezzano og Matera. I Puglia bodde jeg blant annet på masseria og i en lokal trullo, og fikk bli bedre kjent med byer som Ostuni, Alberobello, Otranto og Locorotondo – og ikke minst den vakre kysten rundt Torre dell’Orso. Fantastiske steder og områder som virkelig gav mersmak.

• Pizza og andre opplevelser i Napoli

November og desember

Årets to siste måneder ble blitt tilbrakt i Bodø. Etter at Norge offisielt ble åpnet i september, skøyt smittetallene i været og plutselig stod nye nedstengninger for tur. Både november og desember har for min del derfor vært rolige måneder som jeg har tilbrakt i hjembyen sammen med familie og venner. Julen ble en fin feiring sammen med de aller nærmeste.

For andre år på rad gjør usikkerhetene rundt pandemien at jeg har null reiseplaner for det kommende året. Det er likevel (selvfølgelig) både steder og opplevelser som frister, og tiden får derfor vise hva som blir gjennomførbart.

Som alltid ønsker jeg å rette en takk til alle dere som er innom bloggen, leser, finner inspirasjon og deler av dere med kommentarer, tips og tilbakemeldinger. Det setter jeg veldig stor pris på, ikke minst fordi reising har stått lavt i kurs for oss aller fleste de siste to årene.

2021 ble altså nok et annerledesår, og vi får bare krysse fingrene for at 2022 blir bedre for oss alle. Håper vi kan følge hverandre videre i året som kommer. Ønsker dere alle et riktig godt nytt (reise)år, uansett om det blir innenfor Norges grenser eller ute i det store utland.

Tidligere års tilbakeblikk kan du lese om her:

• Tilbakeblikk på reiseåret 2015
• Tilbakeblikk på reiseåret 2016
• Tilbakeblikk på reiseåret 2017
• Tilbakeblikk på reiseåret 2018
• Tilbakeblikk på reiseåret 2019
• Tilbakeblikk på reiseåret 2020

Hvordan har reiseåret 2021 vært for din del, og hva ser du fram til i 2022?

The post Tilbakeblikk på reiseåret 2021 appeared first on Renates Reiser.

Sør for Napoli og på sørsiden av Sorrentohalvøya ligger Amalfikysten. Kyststrekningen regnes som en av verdens vakreste, med sin stupbratte karakter hvor fargerike og billedskjønne byer som blant annet Positano og Amalfi klamrer seg til klippene over det turkise Tyrrenhavet.

Jeg fikk umiddelbart inntrykket av at Amalfikysten var som en større utgave av Cinque Terre, de fem vakre små fiskerlandsbyene langs den bratte kyststrekken lenger nordvest i Italia, som jeg besøkte i 2014. Likheten er bratte berg og raviner, pastellfargede hus med grønne vinduslemmer som nærmest står oppå hverandre og vandrestier gjennom fjell, skoger og fruktlunder som knytter dem sammen. I begge tilfellene er det også båter som forbinder landsbyene, og plasseringen ved kysten gir muligheten til å smake dagsfersk fisk og andre kulinariske herligheter fra havet.

Men Amalfikysten er absolutt større, og rommer mye mer. Atmosfæren er både avslappet og sofistikert. Man kan tusle gjennom gamle, smale bygater, besøke monumentale katedraler og utforske imponerende historiske villaer og hagene deres. Bønder dyrker fortsatt jorden på terrasser oppover fjellene og naturen er bare helt enestående. Her finnes alt fra dramatiske kystklipper og krystallklart hav til vakre strender, dype skoger og spennende kalksteinsgrotter- og raviner. I 1997 havnet faktisk Amalfikysten på UNESCOs verdensarvliste på grunn av sin «store fysiske skjønnhet og naturlige mangfold». Det sier litt. Her burde man absolutt tilbringe noen dager mellom oliven- og sitronlundene og bare nyte la dolce vita.

Hvordan komme seg hit?

Nærmeste større flyplass til Amalfikysten er Napoli Capodichino (NAP). Dersom du har råd går det direkte flybusser til Sorrento og Salerno herfra. Derfra kan du ta buss eller båt videre til de andre byene langs Amalfikysten. Direkte små shuttlebusser/biler går også direkte til landsbyene på Amalfikysten.

Litt mer budsjettvennlig er det å ta Alibus-bussen fra flyplassen i Napoli til sentraltogstasjonen. Her kan du hoppe på Circumvesuviana-toget fra Napoli Garibali (som ligger vegg i vegg med hovedtogstasjonen Napoli Centrale) til Sorrento, innerst i Napolibukten. Togturen tar i overkant av én time. Derfra går det buss og båt til de andre byene på Amalfikysten.

Du kan også ta høyhastighetstog fra Napoli Centrale til Salerno på ca. 1 time. Herfra går det SITA-buss rett utenfra togstasjonen til Amalfikysten. Fra havna går det også båt til stedene langs kyststrekningen.

På sommerhalvåret går det dessuten båt fra havna i Napoli direkte til Sorrento.

Hvilket alternativ du velger avgjøres av hvor på kysten du velger å bo og når på årstiden du reiser. Mer informasjon om hvordan du kommer deg rundt på Amalfikysten får du nedenfor.

Ting å gjøre på Amalfikysten?

Det finnes en rekke ting å ta seg til når man besøker Amalfikysten. Alt fra å slappe av på de mange strendene og klippene i solskinnet, til å drikke limoncello, prosecco eller spritz, eller kanskje spise en sitrongelato på en av de mange kystnære kafeene, eller nyte deilig kortreist sjømat. I tillegg til sol og bading burde man også komme seg ut på havet for å kjenne sjøbrisen i håret, utforske grotter, sjøklipper og isolerte strender, og se kysten fra et litt annet perspektiv. Har du tid ligger øya Capri bare en kort båttur unna.

Er du glad i vandring og aktivitet byr den kuperte naturen på en lang rekke fjellturer og vandringer. Blant annet den relativt enkle Sentiero dei Limoni, eller sitronstien, mellom Minori og Maiori. Den mest kjente og populære, og kanskje aller mest spektakulære, er derimot Sentiero degli Dei, eller gudestien, fra Bomerano i fjellene mot Positano.

Dessuten burde du selvfølgelig sette av god tid til å utforske og bli bedre kjent med de mange spennende, vakre og historiske tettstedene Amalfikysten er full av.

Hvilke steder burde man besøke?

Kysten har en rekke små og større tettsteder, totalt rundt 13 stykk, på den 50 km lange kyststrekken fra Salerno til Sorrento. Blant annet Vietri-sur-Mare, Cetara, Praiano, Scala, Positano, Amalfi, Atrani, Ravello, Minori og Maioiri. De seks sistnevnte kan du lese litt mer om nedenfor, de vil også få sine egne blogginnlegg etter hvert.

Desto flere steder du ønsker å besøke, desto lenger tid trenger du selvfølgelig. Jeg hadde selv fire dager på Amalfikysten, og fikk da besøkt stedene nedenfor. Jeg kjente derimot at jeg godt kunne vært der en hel uke (eller kanskje enda lengre dersom lommeboka hadde tillatt det).

Selv besøkte jeg Amalfikysten i oktober, som var en veldig fin tid med greit vær og mindre besøkende. Våren er også en fin periode å reise hit på. Midt på sommeren er det både varmt og hektisk (og ikke minst dyrt) på Amalfikysten.

Positano

Positano kalles gjerne Amalfikystens dronning, og regnes av mange som det aller vakreste stedet langs kysten. Her velter pastellfargede hus nedover fjellsidene som en fargerik arkitektonisk foss. Lengst nede ligger byens katedral Santa Maria Assunta med sin vakre mosaikk-kuppel synlig fra alle retninger. Positano har dessuten en stor bystrand, Spiaggia Grande, og enda en vakker strand som kalles Fornillo bare fem-ti minutters gange lenger vest. Positano er forståelig nok Amalfikystens mest populære sted, og gatene er derfor sjelden tomme. Her gjelder det å ankomme utenfor de mest populære månedene og tidspunktene dersom du ønsker å kjenne ordentlig på stedets sjarm. Her finnes en rekke butikker som selger lokal håndverk og minst like mange spennende kafeer og restauranter. Prisene er gjerne høyere enn andre steder langs kysten, men velger du de rette stedene er matopplevelsen likevel verdt det.

Amalfi

Bare et par minutters kjøring, eller ti minutters vandring unna Atrani ligger Amalfi. Stedet som har gitt hele kyststrekningen sitt navn. Byen var hovedstad i Hertugdømmet Amalfi for omtrent tusen år siden, som var et økonomisk senter og en av de største handelsnasjonene i Middelhavet på den tiden. Amalfi fikk en renessanse på 1920-tallet og framover som feriested for rike og adelige briter. I dag er byen populær for turister fra hele verden, som ofte samles på den store kirketrappen til katedralen Duomo di Amalfi. Byen ligger klemt innover en ravine, og er fin å utforskes til fots. Etterpå kan man sette seg ned på en av byens mange kafeer og ta en slurk limoncello, spise en cornetto, gelato eller en granita limoni. Amalfi er dessuten et trafikknutepunkt på Amalfikysten, og har også en liten strand for badenymfene.

Atrani

Kommer du fra øst når du Atrani like før du ankommer Amalfi by. Atrani ligger klemt mellom to klipper, og skjæres i to av hovedveien på viadukten som går rett gjennom øvre del av tettstedet. Dette er et svært tiltrekkende sted med sine lysmalte, gamle murhus og labyrintiske små smug. Nede ved havet ligger dessuten en bred sandstrand som fylles opp av solsenger, parasoller og solhungrige turister om sommeren.

Ravello

Oppe i åsene over Minori og Atrani ligger Ravello. Hele 365 meter oppe faktisk, og dermed er Ravello det eneste stedet på listen som ikke ligger nede ved havet og er mulig å nå med båt. Etter å tatt bussen eller trappene opp er mesteparten av den gamle bykjernen behagelig bilfri. Her ligger flere gamle villaer med svært imponerende hager, hvor enkelte faktisk er mulig å besøke. Både Villa Rufolo og Villa Cimbrone fortjener et besøk, spør du meg. Villa Cimbrone er opprinnelig fra 1000-tallet, men ble i stor grad restaurert på 1900-tallet. I dag fungerer villaen som hotell for de med ekstra romslige lommebøker. Resten av oss kommer hovedsakelig på besøk for å utforske det fantastiske hageanlegget. Første stopp burde absolutt være Terrazza dell’Infinito, eller evighetsterrassen. Herfra ser du rett ned i havet og bortover langs hele den vakre kystlinjen. Hageanlegget til Villa Rufolo er nesten like imponerende, og fortjener også absolutt et besøk.

Minori

Minori ligger øst for både Positano, Amalfi, Atrani og Ravello. Det var her jeg valgte å bosette meg i perioden jeg besøkte Amalfikysten. Hovedsakelig fordi prisene var lavere, men også fordi Minori er langt mindre hektisk enn mange av de mer populære stedene langs kysten. Da jeg besøkte byen var det flest italienere å se, og det gir stedet en helt annen atmosfære enn de populære turistmålene. Minori er mulig å nå med både buss og båt, og også her strekker husene seg både oppover og innover landet. Byen er utrolig sjarmerende og er et fint startpunkt for flere vandreturer. Blant annet opp til Ravello, innover fjellene og via sitronstien over til Maiori. Er du glad i god mat og søtsaker finner du dessuten konditoriet Sal de Riso i byen som er et populært valfartsmål for italienere, og det skjønner jeg veldig godt. Mmm.

Maiori

Like øst for Minori ligger Maiori, omringet av fjell og sitronlunder. Her ligger den største og lengste stranden på hele Amalfikysten. Omtrent 1000 meter med bolteplass gjør at byen er et populært overnattingssted og dagsturmål i de varmeste sommermånedene. Selve byen er nok en av de mindre sjarmerende langs kysten, i stor grad fordi den gamle arkitekturen ble vasket vekk i den store flommen i 1954. I motsetning til de andre stedene langs kysten finnes det rikelig med spisesteder langs den lange strandpromenaden, og ikke minst et gammelt normannisk tårn nede ved havet som er omgjort til et luksuriøst spisested.

Hvor skal man overnatte?

Amalfi og Positano er de mest kjente stedene på Amalfikysten og begge tilbyr en lang rekke overnattingssteder. Alt fra luksushoteller for flere tusen kroner natten til budsjettovernatting på AirBnB. På grunn av byenes popularitet er dette også de dyreste stedene å overnatte. Fordelen er at begge er knutepunkter for all offentlig transport, noe som gjør det enklere å komme seg rundt.

Rimeligere overnatting finnes i blant annet Sorrento, Salerno, Cetara, Maoiri og Minori. Selv valgte jeg å overnatte i sistnevnte i et koselig gjestehus øverst i bebyggelsen over havna på trivelige Filù Rooms.

Hvordan kommer man seg rundt?

Når man skal utforske et område er det ofte praktisk å leie bil. Dette er ikke tilfellet på Amalfikysten. Alle som har besøkt kyststrekningen vet at veiene er smale, svært svingete og kraftig trafikkerte. I tillegg er det vanskelig å finne parkering, og parkeringen som finnes er ofte dyr. Jeg vil derfor anbefale å reise rundt med offentlig transport, eller heller leie et mindre transportmiddel som f.eks. en scooter.

SITA-busser går ofte mellom de mange tettstedene langs kysten, og er en rimelig og praktisk måte å komme seg rundt på. Dessverre er de også ofte ganske fulle, da de naturlig nok brukes av både lokalbefolkningen og turister.

En annen mulighet er de små hurtigbåtene som også går blant de mange tettstedene på Amalfikysten. Selv om disse er en del dyrere enn bussen, tar de gjerne kortere tid og er langt mer komfortable.

Har du besøkt Amalfikysten selv, eller er det et område du kunne tenke deg å utforske?

The post Guide til Amalfikysten appeared first on Renates Reiser.

Alle har hørt om Pompeii, den romerske byen som ble gravlagt og fanget i tiden av et voldsomt vulkanutbrudd. Men har du hørt om byen Herculaneum, som led samme skjebne? Herculaneum er dessuten både bedre bevart og ser langt færre turister enn Pompeii, og tar deg med på en tidsreise tilbake til Romerriket.

Det er den 24 august, år 79. Livet foregår som vanlig i den velstående byen Herculaneum sør i Napolibukten. Byen er oppkalt etter den greske helteguden Hercules, og er et populært feriested for rike romere der den ligger vakkert til på en odde nede ved havet. Solen skinner fra blå himmel denne morgenen mens de 5,000 innbyggerne gjør seg klare for en ny dag.

Fiskerne drar inn båtene etter morgenens fangst, butikkene åpnes og det handles på markedet, bakerne setter brødet i ovnen, noen tar kanskje morgenbadet i et av badeanleggene. En kvinne står kanskje å skuer ut over havet fra balkongen sin, mens barna leker gjemsel i hagen og fulle menn kommer snublende ut av bordellene etter en heftig natt. Lucius Calpurnius Piso, senator og Julius Cæsars svigerfar, sitter kanskje inne i det imponerende biblioteket sitt og leser om filosofi.

Ved lunsjtider endrer alt seg.

Fjellet Vesuv smeller. Jorden rister. Vulkanen eksploderer i en 16 kilometer høy soppformet askesky opp i stratosfæren. Med ett blir himmelen svart. Vinden blåser det meste av utbruddet sørover, og enorme mengder aske og pimpstein hagler ned på byen Pompeii. Menneskene i Herculaneum flykter for livet. De fleste i båter. De som ikke får plass gjemmer seg i naustene og venter til båtene kommer tilbake for å hente dem. Men alle er ikke like heldige. Vinden snur og utbruddet øker drastisk. En gigantisk dødelig sky ruller nedover fjellet. Plutselig er Herculaneum forsvunnet under nesten 20 meter med glovarm vulkanstein, gjørme og aske, som i tillegg forflytter kystlinjen en halv kilometer lenger unna. Bare på et øyeblikk blir Herculaneum, i likhet med Pompeii, slettet fra kartet.

Ikke før nesten 2000 år senere ser byen igjen dagens lys.

Utgravningene startet i 1738, etter at noen hadde forsøkt å grave en brønn i 1709. Brønnen nådde ikke grunnvannet, men isteden scenen til det antikke teateret.

Massene som dekket byen hadde forsteinet seg, noe som gjorde det vanskelig å grave den fram. Det hadde derimot to fordeler. For det første hadde det gjort det vanskelig for røvere å plyndre Herculaneum, og for det andre hadde de spesielle forholdene gjort det mulig å bevare blant annet trevirke, lær, enkelte tekstiler og mat.

Arbeidet har tatt langt tid, men har gitt usedvanlig rike frukter. Fram av steinen dukket makeløse villaer, fleretasjes bostedshus og et rutenett av antikke gater. Treningsplasser for sport, badehus, butikker, templer, kloakkrør, hager og svømmebasseng dukket opp. Det gjorde også skulpturer, møbler (blant annet et bord med tre bein og en barnekrybbe), smykker, kokekar, mosaikkgulv og helt fantastiske veggmalerier. Til og med bakerens brød dukket opp inne i ovnene. Lucius Pisos skriftruller og papyruser ble også i stor grad bevart, og er dermed det eneste biblioteket fra antikken til å overleve inn i vår tid.

Dessverre var også noen av funnene grufulle. I båthusene fant man de brente skjelettene av 300 mennesker. De som ikke rakk å komme seg unna.

Herculaneums grusomme ende skapte et vindu inn i historien. Inn i livene til menneskene som bodde og levde her for nesten 2000 år siden – og det er på mange måter et utrolig fascinerende skue. Tiden har på mange måter stått stille mellom da og nå.

Du kan vandre i de samme brosteinslagte gatene, se fontenene de hentet vann fra, badehusene de nøt velvære og var sosiale i, gatekjøkkene de kjøpte mat fra, hageanleggene de vandret gjennom, møblene de brukte og husene de bodde i. De mange veggmaleriene av ansikter og mennesker gjør at man til og med kan få et innblikk i hvordan de så ut. Bevart graffiti på husveggene gjør det hele enda mer personlig.

Besøket i Herculaneum er utrolig spennende, men også med en bismak. For man vet jo hva det kostet menneskene som bodde her at byen deres ble bevart på den måten den ble inn i vår tid. Man kjenner godt på deg, der Vesuv ligger og troner over byen den dag i dag.

Utgravningene foregår fortsatt, og man vet fortsatt ikke nøyaktig hvor stor Herculaneum faktisk var. Store deler av den antikke byen ligger kanskje fortsatt gjemt under den moderne byen Ercolano, med enda flere hemmeligheter godt bevart for ettertiden.

Praktisk info om Herculaneum

Historiske Herculaneum ligger under den moderne byen Ercolano, som er en forstad til storbyen Napoli. Du kommer deg enkelt fra Napoli til Ercolano med tog. Fra togstasjonen Napoli Garibaldi tar du lokaltoget Circumvesuviana omtrent 25 minutter til stasjonen Ercolano-Scavi. Herfra tar det rundt ti minutter å gå nedover til billettkontoret.

Inngangen til Herculaneum koster 13 euro per voksen, gratis for barn under 12 år. Skal du besøke utgravningsstedet i høysesongen anbefales det at du bestiller billett på forhånd.

Gjenstandene som er hentet ut fra Herculaneum, og Pompeii, befinner seg i Napolis arkeologiske museum.

Har du besøkt Herculaneum eller Pompeii selv, eller er det noe du kunne tenke deg?

The post Herculaneum – en tidsreise tilbake til romertiden appeared first on Renates Reiser.